Vi har en Herre og mester. Det er Jesus Kristus. Ham tjener og følger vi. Så har vi også skriftens apostler. Og den bibelske kanon står for oss kristne over all annen åpenbaring og lære. Gjennom alle tider gjelder ordet: «Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.» Ef. 2:20. Grunnvollen er lagt og hjørnesteinen er på plass. Ingen apostler eller profeter kan legge noe til eller trekke noe i fra skriften. De kan heller ikke endre på læren. Ja selve tyngdepunktet i læren ligger også fast. Derfor er Paulus sine brev så viktige for oss. Vi kan fristes til å f.eks. skille mellom Jesu ord og Paulus sine ord. Men da gjør vi egentlig en feil. For det første er ordet sammenfallende, ikke motstridende. Paulus sier ikke imot Jesus! Så er det nettopp Jesu ord Paulus forkynner. Ikke noe av sitt eget. Og det er viktig at vi godtar og forstår. Paulus «suger ikke visdommen fra eget bryst». Det er ikke Paulus sin mer eller mindre løse tolkning vi får i brevene. Det er Jesu ord men de er utlagt av Paulus.
Med Jesus kom nåden og sannheten. Han kunne med sin himmelske autoritet vise oss hva som virkelig stod i loven. Og i det han setter seg ned på fjellet for å undervise disiplene sier han: «Dere har hørt det er sagt,… men jeg sier dere…» Med Jesus kom full åpenbaring. Paulus, Peter eller Johannes kunne selvsagt ikke gjøre det. De er sannhetsvitner om det Gud har gjort og så lærer de alt hva Jesus har gitt dem å lære andre.
Men i dag har vi dessverre mange også innenfor menigheter og kirker som opphøyer seg til å korrigere Guds ord. Noen ignorerer det de ikke liker eller tolker bort det de ikke synes om. Alt slikt svekker troen og kan i ytterste konsekvens føre til både frafall og fortapelse.
Paulus brev sammen med Peter, Johannes, Jakob og Judas setter oss inn i den sunne kristne tro. En tro vi i ydmykhet og gudfryktighet må tilegne oss og vokse i. Bibelen er en lukket bok som er opphøyet over alt annet – for oss kristne. Vi kan på ingen måte endre den. Dens budskap skal heller ikke modereres eller kompromisses. Og så skal sannhetene balanseres korrekt til hverandre. For skriften lærer både om Guds kjærlighet til frelse og Guds vrede til dom. Vi må holde fast på skriftens ord og legge hele skriften inn under Jesu ord i den yppersteprestlige bønn: «…og de har holdt fast på ditt ord.» Joh. 17:6. Må det kunne sies om oss kristne. Og i det vi snakker om tro så er det jo nettopp en levende tro på Guds ord, bibelen vi mener.
Vi kan selvsagt bli fristet til å tilpasse bibelen tiden vi lever i. Gjør vi det vil vi også tilpasse våre liv, ikke bare tiden vi lever i, men også verden. Det kalles å akkommodere. Dette er en av de prøver en kristen må bestå. Skal jeg tilpasse meg verden? Skal jeg holde fast på Ordet og strekke meg etter å leve ut det i lydighet? Fristes vi til å tilpasse risikerer vi også å skli inn på en annen vei enn den vi er kalt til å gå. Da risikerer vi å ender opp som vaklende, haltende og i verste fall forførte. Vi bedrar oss selv til å tror på en vrang lære eller lytter til, og tro på, falske profeter og apostler. For tilpasning av skriften har mange veltalende apostler og lærere. Jesus derimot sa: «Følg meg». Det er det vi skal og vil gjøre. Følge tett bak ryggen til vår herre og mester, Jesus Kristus.
Det kommer ingen ny utfyllende lære ut over det vi har fått åpenbart i bibelen. Det er ord fra Gud, fra himmelen. Paulus gikk ikke ut over det han var satt til. Han var Jesu Kristi tjener. Han var hedningenes apostel og han forkynte Guds evangelium.
Vår tro bygges opp leser vi i Efeserne. «Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll…» Og fordi vi har de 27 bøkene i Det Nye Testamentet kan også vi bygges opp på den samme grunnvollen. Og vi ønsker ikke å få noen annen grunnvoll enn den som apostlene og profetene har gitt oss. Jesus Kristus er i dette billedlige språket selve hjørnesteinen. Alt som bygges krever en viss grad av innsats og arbeid. Vi bygges opp ved å ta imot Guds Ord, bibelen og skriftens Ord i tro. Vi bygges opp ved å tro det, lære det og forstå og huske på det. Og det vil selvsagt kreve en viss innsats. Og så skal vi leve det vi tror. Uten å høre kan vi ikke gjøre. Men i det vi har hørt, forstått og tror så skal vi handle. Troen er handling og skal vise seg i lydighet og praktisk liv.
Guds ord former oss i tro. Men en tro som ikke viser seg i livet er ingenting verd. Det vi tror lever og praktiserer vi. Eller er vi utlærte, kan og forstår alt hva Gud har åpenbart i sitt ord? Det er til menigheten i Korint Paulus skriver: «Men dere er allerede mette! Dere er alt blitt rike, ja, dere er alt blitt konger. Vi er det ikke.» 1. Kor. 4:8. Paulus formaner dem, nærmest refser dem i kjærlighet, for at de alt er mette. De var ikke sultne eller tørste etter mer kunnskap og kjennskap til Gud. Legg merke til at Paulus, som apostel sier: «Vi er det ikke.» Paulus var ikke mett, så seg ikke som rik eller som en konge i Guds rike. Tvert imot! Han var en tjener, en slave, en som gjorde alt, for at han selv ikke skulle bli forkastet. (1. Kor. 9:27). En apostel er en tjener! Først tjener han Jesus Kristus og så menigheten. Alt etter Guds vilje.
Den mette kommer ikke på møter. Den mette trenger ikke å be. Den mette kjeder seg på bibeltimer. Den som er mett er i en farlig posisjon. Elsker vi Herren vår Gud vil vi alltid lengte etter å være i Guds nærhet, lære ham mer å kjenne og så gjøre vår Herre Jesus Kristus vilje med iver. Vår bønn til Gud må være å tørste og hungre etter mer av Jesus Kristus og Guds rike. Den vi elsker ønsker vi å være sammen med! Kjærligheten til Gud vil drive oss til Kristus og til menigheten.
Paulus er Jesu tjener og hedningenes apostel. Vi bygges opp på vår høyhellige tro ved de bibelske apostlers forkynnelse og lære. Og at skriften er gitt oss som åpenbaring fra himmelen, fra Gud, forstår vi ved at Den Hellige Ånd sanksjonerer Ordet i det vi tar imot det og tror. Gud gjør det levende for oss. Det blir åpenbaring og lys.
Den tro som Jesus favner
og hjertet rense kan,
den tro hvormed vi havner
i himlens frydeland,
den tro er sterk og må
til offer være rede,
i sorger og i glede
sin prøve kunne stå.
Hans Adolph Brorson 1735