«…evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som menneske kommet av Davids ætt, ved hellighets Ånd innsatt som Guds mektige Sønn da han stod opp fra de døde.» Rom. 1:4
Vi har sett at Guds ord og profetiene forteller oss at Messias fullt ut skulle være et menneske. Han kom fra Davids ætt. Så ser vi at evangeliene stadfester at Jesus er den Messias profetene talte om. Hadde ikke Jesus vært av Davids ætt og hus kunne han heller ikke vært Messias. Hadde han ikke blitt fødd i Betlehem kunne han ikke være frelseren. Det profetiske ordet måtte oppfylles og stemme. Evangeliene forteller oss at Jesus er Kristus. Han er Messias, frelseren, kommet i kjød. Han oppfylte skriftene og det var dette han også fortalte Emmaus-vandrerene som vi leser om i Lukas 24:13. «Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.»
Men det er selvsagt ikke nok å bare oppfylle profet-ordet. Messias kom for å gjøre Guds vilje og gjerning. Han hadde en oppgave å fullføre. Så skulle han leve et rettferdig og rent liv. Helt uten synd. Han måtte i tillegg være villig til å både bære verdens synd og til å gå i døden som Guds offerlam. Mennesket Jesus kunne ikke gjøre dette alene. Og det var han selvsagt heller ikke. Han var unnfanget ved Den Hellige Ånd, en jomfru skulle bli med barn. Og ved ordene «Den Hellige Ånd skal komme over deg (Maria), og Den Høyestes kraft skal overskygge deg,…» blir vi fortalt at Gud er Jesu Far. Gud ble menneske og ble født inn i verden som menneske med Maria som mor. Det er ikke rart Maria priser Gud og sier: Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg over Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne. Fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn.» Matt. 1:46-48.
Og det er nettopp dette Paulus understreker i sin innledende hilsen. Jesus var sant menneske og han var sann Gud, fordi Gud var hans Far og mennesket Maria var hans mor. Som menneske ble Jesus født inn i verden. Men Jesus kom fra det himmelske, fra Guds rike og er fra evigheten av.
Paulus sier dette i en enkel setning. Han trekker frem det viktigste av alt ved Jesu gjerning. Og det er ikke unnfangelsen, hans fødsel, eller han liv, gjerning eller død han trekker frem. Paulus sier at det som godtgjør at Jesus Kristus er Guds sønn er oppstandelsen. Jesu oppstandelse er det fundamentale bevis på at Jesus Kristus er funnet, godtgjort, herligliggjort og opphøyet i evighet til å være Guds sønn. Men ingen kan oppstå uten å først dø.
Det kan være krevende å forstå hva Jesus Kristus gjorde i det han gikk i døden. Som kristne hviler vi i vissheten om at døden ikke har makt over oss. Vi tror at Jesus Kristus har seieret over døden. Og vi som hører Kristus til har del i Herrens seier. I Åp. 1:18 sier Jesus dette: «Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.» Han gikk i døden, men nå lever han i all evighet. I møtet med døden hviler vi i troen på hva Jesus Kristus har gjort ved å gå i døden og så oppstå ved Den Hellige Ånds kraft. Paulus skriver i Romerbrevet: «… han som ble overgitt til døden for våre synder,» Rom. 4:25. Oftere sitert er Jesaja 53:5: «… Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,». Jesus Kristus gav seg inn døden. Det var ingen som kunne tvinge ham. Han ville det selv. Men det var en fryktelig kamp. Vår relasjon til Jesus Kristus blir ikke rett før vi forstår at det er min synd som førte Kristus til korset. Han var villig til å dø for meg og menneskeslekten. Det er kjærlighet!
At det å gi sitt liv til lidelse og død var en fryktelig kamp for Jesus forstår vi ut fra det som står i Markus 14:32 og utover. Han ble grepet av angst og gru står det. Den fysiske lidelsen var selvsagt fryktelig. Og vi kan jo lett tenke at det var derfor angsten og gruen kom over ham. Det er allikevel lite sannsynlig. Vi forstår nok ikke helt hva døden var for Kristus og heller ikke hva døden var før Kristus. Døden var menneskets endelige adskillelse fra Gud og fra livet. Nå, etter Jesu død og oppstandelse tenker vi, som kristne, at døden kun er en overgang til paradis og Guds rike. Det er som Paulus sier: «For vi lever i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst vil vi være borte fra kroppen og hjemme hos Herren.» 2. Kor. 5:7-8. Vi frykter ikke døden som før for vi vet at Jesus Kristus har nøklene til døden og dødsriket. Det er vår frelser som har makten over oss – ikke døden. (Åp. 1:18).
Jesus Kristus levde hele sitt liv i relasjon til Gud. Han var unnfanget ved Den Hellige Ånd. Slik var han av Gud og dermed Guds sønn. Samtidig var han fullt ut et menneske og av Davids ætt. Jesus Kristus levde, som menneske, og var ett med Faderen.Skal vi være ett med Faderen må vi i alle ting gjøre Guds vilje. Vi blir ikke ett med Faderen ved å prøve å få Ham til å gjøre vår vilje. Da har vi snudd det på hodet. Å gå i døden var for Kristus å bli adskilt fra fra sin himmelske Far. Det var nok denne vissheten som fylte ham med angst og gru og som fikk ham til å be: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Matt. 26:39. Så vet vi hvilket svar Jesus fikk på sin bønn. Det var ikke mulig å la dette begeret gå forbi. Det var ingen annen vei. Guds vilje var at Jesus skulle gi sitt liv i ugudelige menneskers hender. Da ble det for Jesus som Gud Fader ville.
Vi ser i dette også hvordan Jesus levde i tro. Han skulle gå lidelsens vei og dø. Med troens visshet gjorde han dette med håp om oppstandelse. Han kjente nok skriften og i salme 27:13 står det: «Jeg er viss på at jeg skal få se Herrens godhet her i de levendes land.» I Salme 48:15 står det: «Han skal føre oss ut over døden.» Men skulle det bli en oppstandelse og en frelse for menneskeslekten måtte Jesus Kristus gå inn i døden. Det gjorde han!
Så går det tre dager og Jesus Kristus står opp fra de døde. Salme 16:10 profeterte dette: «Du overgir meg ikke til dødsriket, du lar ikke din trofaste tjener gå til grunne.» Og det er ved oppstandelsen Jesus opphøyes og blir den førstefødte av de oppstandne. Nå har Guds ord til slangen gått i oppfyllelse. «…Den (kvinnens ætt) skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen. Dødens makt er brutt. Ved at Kristus oppstod er det godgjort av Gud at Kristus er Guds sønn. Slik ordlegger skriften seg. Ved Hellighets Ånd ble han innsatt som Guds mektige sønn da han stod opp fra de døde.
Jesus Kristus er den første av de oppstandelne og han er Guds veldige sønn som er gitt all makt i himmelen og på jorden. Og med ette får vi et glimt av hvor stor vår Frelser er i makt og herlighet.
«I ham (Jesus) er hele guddomsfylden legemlig til stede,…» Kol. 2:9
Jag ska alltid prisa namnet Jesus
I det namnet finns befrielse frän synd
Alla andra namn ska blekna
Men Hans nam ska alltid leva
Och det strälar klart av härlighet och ljus
Det är sängen I min Faders hus
Snart ska porten öppnas till Guds himmel
Jag är hemma och jag ser Hans ansikte
Det var Han sombar det namnet
Och Han gav det namnet skönhet
När han vandrade bland oss I ödmjukhet
Och pä Golgota vi säg Hans härlighet
Pelle Karlsson