«Ved ham har jeg fått nåde og apostelembete, for at jeg i alle folkeslag skal føre mennesker til lydighet og tro, til ære for hans navn.» Rom. 1:5
Paulus nevner at han først fikk nåde. Det er det viktigste – for uten Guds nåde vil ingen bli frelst. Og nåden kom ved Jesus Kristus. Gud har ingen nåde utenfor Kristus. Det er Jesus Kristus som er veien og i det vi kommer til ham og han tar imot oss, så får vi også del i og fylde av Guds nåde. Våre gode gjerninger gir ikke nåde hos Gud. Tilbedelse av Allah, Budda eller Shiva, gir ingen nåde hos Gud. Engledyrkelse og religiøse riter og ritualer gir selvsagt heller ingen nåde hos Gud. Ved ham og bare ved ham, Jesus Kristus, har jeg fått nåde. Det vet vi – men vi må understreke det så vi ikke tilpasser oss det verden og det mennesker vil. Vi kan ikke få Guds nåde ved noen pave, biskop eller pastor. Heller ikke ved en statsminister eller president. Vi får ikke nåde ved noe menneske, kirkesamfunn eller egne gode gjerninger. Guds nåde får vi i det vi vender om til han som kaller på oss, Jesus Kristus. Vi tar imot ham i vårt liv og vi følger ham som vår Herre, Konge og Gud. Og Guds nåde fører oss i dåpen, i nattverden, inn i Ordet og bønnen. Troen blir levende og virksom.
Enhver Guds tjener vil føre mennesker til Kristus, slik at disse kan få del i samme nåde. Så ser vi at Paulus også ved Gud fikk apostelembete. Det er Kristus som frelser, dyktiggjør og kaller til tjeneste. Alt er ved Ham. Og dette gjelder selvsagt også idag. Det er ved Kristus vi får nåde og kall til tjeneste. Med andre ord vokser tjensten frem i hjertet hos den kalte. Det er i hjerte og så i sinnet, tjenesten først manifisterer seg i form av tanker, lyst og lengsel etter å handle og gjøre Guds vilje. Paulus fikk kallet i møte med Jesus Kristus. Og det er mange som kan vitne om at kallet kom ved Herrens tiltale. Andre får igjen en virketrang og vokser inn i en tjeneste som de blir stadig mer og mer bevist. Ingen pastor eller profet kan styre den som Gud arbeider på og kaller. Gud skal ha sin vei og så er det åndelige fedre og mødre som skal hjelpe og lempe til med bønn, støtte, veiledning og råd. Alt i kjærlighet.
Så må vi igjen se hvor presist skriften taler til oss. Det står ikke at Paulus skal føre alle folkeslag til lydighet og tro. Det står at Paulus skal, i alle folkeslag, føre mennesker til lydighet og tro. Det er en vesentlig forskjell. Ut av alle folkeslag kaller Gud mennesker – men Gud kaller altså ikke hele folkeslag! Slik som Paulus ordlegger seg, fylt av Den Hellige Ånd, forstår vi at alle nordmenn ikke vil bli frelst. Like fullt kan vi fastslå at ut av det norske folk skal det bli ført mennesker til lydighet i tro. I Guds evige rike vil det være nordmenn – det forstår vi av skriften. Noen av de mange! Her trenger vi ikke tenke på tall eller prosenter. Vi kan ganske enkelt regne med at Gud fører mennesker, av alle folkeslag, til lydighet og tro. Men alltså ikke hele folkeslag.
Så vil kanskje noen innvende at Paulus langt i fra nådde ut til alle folkeslag. Og det stemmer jo. Paulus fikk gjort mye i sin samtid, men han nådde langt i fra ut til alle. Allikevel står ordet fast. For blant alle folkeslag, siden Paulus sin tid, er det nettopp han som lærer oss hedninger. Det er Paulus sine skrifter og utlegginger av evangeliet vi bygger vår tro og lære på. Går vi ut over det Paulus og skriften lærer er det selve troens grunnvoll vi rokker ved. Det kan vi ikke gjøre. «I kraft av den nåde Gud har gitt meg, har jeg lagt grunnvollen som en klok byggmester; andre bygger videre på den. Men enhver må se til hvordan han bygger.» 1. Kor. 3:10. Grunnvollen står fast. Gitt oss av Herren og av apostlene. Vi kan ikke rokke ved det eller forandre grunnvollen. Så er det ved Kristus selv vi får nåde, kall og tjeneste.
Paulus sitt kall er å føre folk fra alle folkeslag til lydighet og tro. Lydighet og tro! Som kristne bør vi sette vår ære i å være lydige evangeliet, Kristus og Guds ord og vilje i alle ting. Den som er åndelig og fylt av Guds Ånd er også lydig det som er Guds vilje. Det motsatte av lydighet vil være ulydighet eller opprør og opportunisme. Er vi opportunistiske gjør vi kun det som gagner oss selv mest og best. Alt annet lar vi være eller til og med motarbeider. Eller vi protesterer mot Guds bud og vilje i ord og gjerninger. Ikke alle bud – men de vi ikke liker og de vi ikke synest passer i dag… Da blir vi opprørere og det blir vi uansett hvor godt vi måtte begrunne våre handlinger. Ulydighet kan derimot godt skje i det stille. Vi bare lar være å gjøre det Gud kaller oss til eller det som er Guds generelle vilje åpenbart i Hans ord.
Lydighet før tro. Guds generelle vilje er åpenbart i skriften. Dette er Guds vilje for alle mennesker. Lydighet til Guds åpenbarte vilje gitt oss i skriften kommer før tro på Guds personlige tiltale i livet! Er vi ulydige, opprørske eller opportunistiske til Guds ord og Guds generelle vilje – hvordan kan vi da komme til Ham i tro? Eller hvordan kan vi i det hele tro at Gud kaller oss personlig til en spesiell oppgave? Jeg lyder ikke Guds generelle og klare vilje åpenbart i skriften, men jeg tror Gud vil gi meg en tjeneste, gi meg en god jobb, gi meg en god familie, gi meg en god helse. Da ser vi hvor galt dette er. Det er dårskap, uforstand og forvirring. Først er vi lydige. Da er vi lydige evangeliet, Guds ord og vilje. Så er vi tjenere som følger Herrens kall og ledelse i livet. Alt dette er av tro virksom i kjærlighet.
Skriften forteller oss at ut av alle folkeslag skal Gud kalle mennesker til lydighet og tro. Ikke det ene eller det andre. Altså ikke bare lydighet eller bare tro. Begge deler skal kjennetegne Guds barn. Den som er lydig Guds ord og vilje og tror på Gud i dette livet…. Han er kalt av Gud til å arve alle ting og få del i evig liv i Guds rike. Det er uendelig verdifullt og kostbart. Så dyrebart er det at vi gir alt for å få del i det Gud har!
Lydighet og tro har en frukt. Den frukten ærer Guds navn. Og dette er blitt selve livets hensikt; å få leve til Guds navns ære. Det kan nok hende at Guds barn og Herrens tjenere av og til blir motløse og nedbrutte. Det er lite fremgang i arbeidet. Stadige utfordringer og problemer. Og så er det minimal vekst. Sjelefienden skyter sine brennende piler med tanker om hvor nyttløst og håpløst det er. Men så glemmer vi… Herren vil ha noen som lever i lydighet og tro, til hans navns ære, også på de mørke steder. Han sender sine trofaste tjenere til steder for at vitnesbyrdet om Guds store og gode gjerninger skal bli kjent. Midt i en ugudelig slekt er det noen få som er Herren lydige og tror på evangeliet, Guds ord og vilje – Det er til Guds navns ære!
Forstår vi det forstår vi også at vi ikke har feilet eller mislykkes i liv og tjeneste. For midt i en mørk og ugudelig slekt har vi fått ære Guds navn og har trofast levd i Guds vilje.
Hvor Gud meg fører, går jeg glad,
han, ikke jeg skal råde;
jeg alle tider kaller hva
min Gud meg sender, nåde.
Han fører meg dog like hjem,
så går jeg alltid trøstig frem
og på hans hjerte liter.
Lampertus Gedicke 1711