“Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.” 1, Korinterbrev.
Hvor finner vi denne kjærligheten? Den kommer fra Gud. Ikke bare det, men denne kjærligheten er selve Guds vesen. Det er slik Gud er. For det står at Gud er kjærlighet. (1. Joh. 4:8). Er kjærligheten tålmodig, da er Gud tålmodig. Er kjærligheten velvillig, så er Gud velvillig. Og det må Han jo være. For i tusener av år har Han tålmodig sett syndige mennesker utfolde seg i det som er Hans skaperverk. Ja, med velvilje har Han like lenge arbeidet for å frelse mennesker fra dom og fortapelse.
Guds kjærlighet viser seg også ved Guds godhet. Han lar sola skinne og regne regne over både gode og onde. (Mat. 5:45). I Faderen er det ikke misunnelse. Han har ingen å misunne. Ingen har større herlighet, makt og ære enn Faderen selv. Og det finnes ikke skryt hos Gud. Hver dag ser vi Herrens fantastiske skaperverk. Den kolossale himmelhvelvingen, plantene og dyrene. Alt sammen vitner om Guds ubeskrivelige storhet og hvem Han er.
Gud er heller ikke hovmodig. Han er Gud, så Han er over alt og alle i både himmelen og på jorden. Men Han ser ikke nedlatende på mennesket som Han har skapt. Nei, han kaller på mennesker og sier: “Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» Matt. 11:28-30
Kjærligheten krenker ikke. Det gjør heller ikke Gud Fader. Å trenge eller tvinge seg på et menneske er ikke Guds vesen. Nei, i stedet sier engelen til Johannes: “La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og den urene fortsette i sin urenhet! La den rettferdige fortsatt gjøre det som er rett, og den hellige fortsette i helliggjørelse.” Åp. 22:11. Kjærligheten krenker ikke, men kjærligheten tåler å bli krenket. Guds egen sønn var foraktet, han ble ikke regnet for noe… Slik ble Han ble dypt krenket, men han svarte aldri med selv å krenke. For kjærligheten krenker ikke.
Kjærligheten gjemmer ikke på det onde. Gud er tilgivende. Så er det et men, for Guds kjærlighet kommer til oss i Jesus Kristus. Det er i Kristus vi får tilgivelse for våre synder. Det er Jesus som rettferdiggjør oss. For den som er i Kristus, gjemmer ikke Gud på det onde. I Kristus er gjelden betalt og sjelen er kjøpt til Gud ved Jesu blod.
Kjærligheten gleder seg ikke over urett. Det er jo forsiktig sagt. Gud som er kjærlighet hater urett. (Heb. 1:9) Men kjærligheten har sin glede i sannhet. Da ser vi også at Gud har sin glede i sønnen Jesus Kristus, for han er sannheten, veien og livet. Og når kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt, så forteller det oss om Guds vesen og karakter. Gud er kjærlighet.
Gud kaller! Og det er Faderens vilje å utøse sin kjærlighet i menneskets hjerter for det står: “Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.” Rom. 5:5. Jesus har vist oss hvem Faderen er og Gud er bare god.
All ære til Gud for hans kjærlighet stor,
han elsket oss høyt, sin Sønn ga til jord.
Han ofret sitt liv slik at frelsen ble min
Og åpnet den port som til himlen går inn.
Salmebloggen – Fanny Crosby 1875