«Gjelder så denne saligprisningen bare de omskårne eller også de uomskårne? Vi sa at Abraham ble regnet som rettferdig fordi han trodde. Hvordan skjedde det? Var det før eller etter at han ble omskåret? Det skjedde før han ble omskåret. Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret. Slik skulle han bli far til alle uomskårne som har troen, så rettferdigheten kan tilregnes dem. Men han skulle også bli far til de omskårne, når de ikke bare har omskjærelsen, men også går i vår far Abrahams fotspor og eier den tro han hadde før han var omskåret.» Romerbrevet 4:9-12
Vi kan lett tenke at dette ikke er så viktig for vår tro. Men det er vel nettopp slike skriftavsnitt som gjør at vi kan få en fyldigere og mer innholdsrik tro. Profeten sa: «Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer, gjemt på hemmelige steder….» Jes. 45:3. Så la oss lete og se hva vi finner!
Den saligprisningen Paulus sikter til er nevnt i vers 7 og 8. «Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner synd.» Så spør Paulus hvem denne saligprisningen gjelder. Gjelder det uomskårne eller omskårne?
Som svar viser Paulus til Abraham. Og han har nettopp understreket at Abraham ble rettferdiggjort ved tro. Frelsen har aldri vært ved lovgjerninger. Den har alltid vært ved troen. Det begynte med ordene: «Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.» Rom. 4:3 viser til 1. Mos. 15:6. Abraham levde ca 1000 år før David.
I løpet av de 1000 årene, fra Abraham til David, har Israel blitt et stort folk. I Egypt ble de lagt under slaveri. Etter 400 år ble de fridd ut av trellhuset ved store under og tegn. De vandret 40 år i ørkenen, fikk Moseloven og inntok løfteslandet. David blir salvet til Konge og ved Den Hellige Ånd, leder han Israel inn i sin storhetstid.
Paulus spør: Gjelder Davids ord de uomskårne eller gjelder det de omskårne? Er det ikke opplagt at ordene gjelder for de omskårne? For jødene, for Israel. Det er jo kong David som taler. Kongen over Guds utvalgte folk. Skulle ikke ordene gjelde Abrahams slekt og etterkommere? Umiddelbart synes svaret å være ja. Men Paulus snevrer spørsmålet inn til å gjelde omskjærelsen. Gjelder saligprisningen den som er omskjært og underforstått: Er de uomskårne ekskludert? Enda fyldigere sagt: Er rettferdiggjørelse ved tro noe nytt mens det tidligere var ved lovgjerninger?
Og da er vi vel ved Paulus sitt hovedpoeng. Abraham lærer oss hva som rettferdiggjør en synder. Det er troen. Troen på Gud. Og denne troen hadde Abraham før han ble omskåret. Da kan vi være trygge på at det ikke er omskjærelsen som rettferdiggjør. Og vi kan trekke konklusjonen: Lovgjerninger har aldri rettferdiggjort noen. Hvor kom så omskjærelsen inn? Den kom som et tegn som bekreftet den troen som rettferdiggjorde ham.
Slik blir Abraham far til alle uomskårne som tror på Gud. Det er uvant for oss å kalle Abraham for far. Men Abraham er altså far for dem som blir rettferdiggjort ved troen. I dag er det troen på evangeliet og på Jesus Kristus. Når Abraham kalles vår far, så er det fordi Abraham er den første som blir rettferdiggjort ved troen. Og siden Abraham er vår far da er vi inkludert i løftet Gud gav til ham: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk; …» 1. Mos. 12:2. Vi er altså inkludert i det store folket!
Er Abraham viktig for oss kristne? Ja. Uten Abraham er det ingen patriarker, ikke noe israel og dermed ingen profeter. Ingen Moses og ingen lov. Det er heller ingen Johannes og det ville heller ikke ha vært født en frelser inn i verden. Jesus Kristus er av Abrahams ætt, en jøde og israeler. Det ville ikke ha vært noe menighet og heller ikke noen forventning om frelse og evig liv. Uten Abraham ville bibelen stoppet ved 1. Mosebok kap. 11. Men derfra og ut handler skriften om hva Gud gjør med Abrahams slekt og folk. Og Gud Herren har virkelig utrettet store og underfulle ting på disse 4000 årene siden Abraham. Og det beste, vet vi av Guds løfter, ligger foran!
Så må vi ikke glemme at Abraham også er far for de omskårne. Paulus undertreker det med ordene: «…når de ikke bare har omskjærelsen, men også går i vår far Abrahams fotspor og eier den tro han hadde før han var omskåret.» De må eie den tro Abraham hadde før han ble omskåret. Ikke bare stole på omskjærelsen.
Det er lett å snuble i dette. For jødene kan enkelt sette sin lit til at de er omskåret og glemme troen. Det samme kan kristne gjøre. Vi kan stole på at vi er døpt og så leve som vantro. Men dåpen frelser altså ingen. Se på Abraham. Han trodde Gud og det ble regnet ham til rettferdighet. Og for oss gjelder det samme: «…han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.» Rom. 3:26.
Far, verden, far vel!
Jeg vil ikke lenger være din trell.
De byrder du byltet og lesset meg på,
dem kaster jeg fra meg og vil dem forsmå.
Jeg river meg løs for jeg kjeder meg ved
forfengelighet,
forfengelighet!
Så far da, far vel!
du skal ikke lenger forføre min sjel.
Du dårende verden, jeg sier deg av
og senker deg ned i forglemmelsens hav.
Jeg lengter mot dagen da sorg blir til sang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang.
Thomas Kingo 1681