«Blant dem er også dere, som er kalt til å høre Jesus Kristus til. Jeg hilser dere alle, som er elsket av Gud, dere hellige som er kalt av ham.» Rom. 1:6-7
Så ser vi at Paulus beskriver de kalte som hellige. Den som er kalt av Gud og som er Guds barn er altså blant de hellige. Er jeg kalt, tror på Jesus Kristus og er et Guds barn da er jeg også hellig. Og selvsagt kommer det en varsel-lampe på i vårt hjerte og sinn. For det å være hellige er noe fint og godt. Det er opphøyet og ære verdt. Men vi vil jo ikke fremheve oss selv eller ha høye tanker om oss selv. Derfor brytes vi lett ved tanken om at vi er hellige og vi vil kankje ikke høre og eller tro akkurat det. Jesus begynner jo bergprekenen med å si: «Salige er de fattige i ånden; for himlenes rike er deres.» Matt. 5:3. Dette at vi er små i oss selv er selve nøkkel-posisjonen for å få del i himlenes rike. Men den som er kalt av Gud og har tatt imot kallet er likefullt hellig!
Det å være hellig vekker motforestillinger hos oss også fordi vi kjenner veldig godt til våre egne brister, feil og mangler. Men hvem er vi hellige for? Det er ikke for verden eller for mennesker eller for hverandre. Vi er hellige for Gud! Vi er vasket rene i Jesu dyrebare blod. Syndene er tilgitt. Vi har fått vende om fra lovløshet til troens lydighet. Vi er Guds barn og har fått Ånden til innsegl og er oppreist fra dåpen for å leve for Kristus. Derfor er vi hellige for Gud! Det å være hellig er å være adskilt, tatt ut fra, eller separert fra det profane. Og helligheten er ikke et produkt av vår menneskelige vilje. Den er først og fremst Guds verk. For Peters 1. brev bruker begrepet: «Åndens helliggjørelse». (1. Pet. 1:2) Har vi vansker med å aksepter at vi er hellige bør vi øve oss opp til å godta at det er vår stilling.
Er vi kjødelige blir det opphøyde, ærebare og hellige til selvhevdelse. Noe vi roser oss av og som skal gi oss en særskilt posisjon og autoritet. Det kjødelige menneske har lett for å fremheve seg selv. Kanskje ikke åpenlyst men i hjertet er det selvsentrert og plasserer lett andre mennesker under seg og sitt.
Er vi derimot åndelige blir det å være hellige også rett for oss. For da er vi fattige i ånden. Åndens frukt er jo «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet;…» Gal. 5:22. Lever vi i ånden og er fylt av Guds Ånd da vil vi heller ikke ha noe kjødelige tanker rundt det å være hellige. Er vi kalt av Gud? Ja! Tar vi mot kallet og tror på Jesus Kristus? Ja. Døper vi oss og tar imot Den Hellige Ånds gave? Ja! Da er vi Guds barn og vi er hellige!
Så hva vil det si å være hellig? Første gang vi møter dette uttrykket i bibelen er i 1. Mosebok kap. 2:3: «Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte.» Den syvende dagen som er sabbaten eller lørdagen for oss, er den dagen Gud helliget. Hva var forskjellen eller hva var det som skilte denne dagen fra de andre seks dagene? Det var at Gud hvilte. De andre dagene arbeidet han. Gud velsignet den syvende dagen og helliget den. Hvilken gjerning førte det så til? Gud hvilte fra all sin gjerning. Det var det konkrete utslaget av å gjøre den syvende dagen hellig.
Det hellige er velsignet av Gud og så er det skilt ut ved konkret handling. For oss kristne er det Gud som avgjør hva som er hellig og hva som ikke er det! Så hvorfor er vi som kalte av Gud og Guds barn hellige? Fordi Gud har velsignet og helliget oss i Kristus! Men er vi hellige så er vi også utskilt eller adskilt fra noe. Og så må det vise seg ved konkret handling at vi er hellige.
Det er altså ikke på grunn av mine gode gjerninger eller mitt fine og vinnende vesen jeg er hellig. Det er heller ikke min dannelse som gjør meg hellig. Det er faktisk ingenting ved meg selv som gjør meg hellig. Min og vår hellighet er av Gud! Det er ikke noe vi kan rose oss av som om det er en prestasjon vi har gjort selv. Det er Gud som avgjør hva som er hellig og det er Gud som avgjør hvordan det hellige kommer til uttrykk! Og fordi vi har komt inn i Guds vilje og vært lydig kallet, tror på Jesus Kristus og er Guds barn – derfor er vi også hellige!
Men for at vi skal være hellige må være noe som skiller oss fra noe. Hva er det? Gud skilte den syvende dagen fra de andre ved konkret handling. Hva skiller oss og hva er det vi skiller oss ut fra slik at vi blir hellige? Dette er svært viktig og helt sentralt at vi kjenner til og ser. For svaret er dypest sett synden og Guds nåde.
Hva var det Jesus Kristus gjorde? Herrens engel sa til Josef: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Matt. 1:21. Vi er helliget fordi vi har funnet nåde hos Gud til å bli frelst fra våre synder! Jesus Kristus frelser oss fra synden – derfor er vi hellige for Gud!
Vi er alle syndere frelst av nåde! Og vi er hellige så langt vi er kommet i vår helliggjørelse. Den som har tatt imot Guds nåde og blitt frelst ved Jesus Kristus er hellig om det så skjedde i går! Uten å ha utrettet noe og uten å ha vist omvendelsens frukt – vil et menneske ved Guds nåde være hellig. Så begynner vandringen med Kristus i lydighet og tro og livet vil endre seg og helliggjørelsen vil bli synlig og åpenbar for alle. For det er klart at den som hører Kristus til vender seg bort fra alt som er synd og urett. Like klart er det at dette er en prosess og det er Åndens og Ordets virkning i Guds barn.
Vi er hellige fordi Gud helliger oss! Ikke fordi vi presterer eller er gode i oss selv. Det er i Jesus Kristus vi får del i Guds nåde og kjærlighet. Det er i Jesus Kristus vi får tilgivelse for våre synder. Og det er i Jesus Kristus vi vinner seier over våre syndevaner og urettferdige liv. Da lever vi i helliggjørelse og det er Guds vilje for oss! Takk Herre for din rike nåde og barmhjertighet mot oss!
Jesus, det eneste,
helligste, reneste
navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet,
fylde av kjærlighet,
fylde av nåde og sannhet og makt!
Du er den eneste,
helligste, reneste.
Gi meg ditt rene og hellige sinn!
Frels meg av snarene,
fri meg fra farene,
ta meg til sist i din herlighet inn!
Ole Theodor Moe 1904