Kategorier
Romerbrevet

Løfte og lov

Romerbrevet 4: 15-16:

«Loven fremkaller Guds vrede, men hvor det ikke er lov, er det heller ikke noe lovbrudd. 16 Derfor fikk han løftet fordi han trodde, så alt skulle være av nåde. Da kan løftet stå fast for hele hans ætt, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har samme tro som Abraham.»

Hvorfor fremkaller loven Guds vrede? Sagt på en annen måte: Holder alle loven er det ingen vrede. Guds vrede rettes altså mot den som bryter loven og lovbruddene fremkaller vreden. Jesus var tydelig på at han ikke kom for å fjerne loven. Han oppfylte loven. Og loven skal stå så lenge himmelen og jorden står. Så fjerner ikke korset loven. Heller ikke nåden fjerner loven. Troen, fjerner den loven da? Slett ikke sier Paulus. Guds lov står fast og den virker Guds vrede. En vrede som kommer av lovbrudd. Den største lovbryteren av alle er den kommende personifiserte antikrist som har mange navn. Ett av dem er nettopp den lovløse! (2. Tess. 2:1, 2:8 og 2:9).

Vi lever i en verden full av lovbrudd. Derfor er det naturlig for Paulus å ta med Guds vrede idet han taler om rettferdiggjørelse av tro. Motstykket til tro og nåde er å rettferdiggjøre seg selv ved å holde loven. En enkel to-trinns tankerekke forteller oss om en bedragerisk frelsesvei:

  1. Mennesket er syndig og adskilt fra Gud. En sann og god erkjennelse.
  2. Mennesket holder loven og gjør seg fortjent til nåde og frelse og er dermed forsont med Gud. Bedrag fordi ingen blir frelst ved å holde loven. (Rom. 3:20).

Vi som er frelst og rettferdiggjort ved troen på Jesus Kristus vil ha en annen tankerekke. Verdens lys ble født i Betlehem for litt over 2000 år siden. Jesu liv og gjerning forandret Guds stilling til mennesket fullstendig. Og for den som tror og blir døpt har vi denne tankerekken:

  1. Mennesket er syndig og adskilt fra Gud.
  2. Guds frelse åpenbares i Jesus Kristus og forløsning og frelse blir tilsagt hver den som tror. Gud forsoner seg med mennesket i Kristus.

Ja. Det er en forenkling. For oss nordmenn er dette kanskje likevel nok. For: Jeg innser at jeg er en synder og at jeg er under dommen uten evne til å frelse meg selv. Så trenger jeg en med styrke og autoritet til å løse meg og den eneste som kan det er Jesus Kristus, Guds sønn. Tro, omvendelse, tilgivelse og nåde. Det er i Kristus forløsning, frelse og forsoning med Gud for hver den som tror.

Men Romerbrevet gir oss i dette kapitelet en utvidet forståelse. Bibelhistorien, jødene og Israel må med. For å gjøre det tar Paulus oss til Abraham. Og da må vi snu litt på punktene og utfylle med et par til:

  1. Mennesket er syndig og adskilt fra Gud. Gjelder alle.
  2. Så kommer løftet: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» Ca år 2100 f. Kr. Gjelder Abrahams ætt.
  3. Så kommer Moseloven. Ca år 1500 f. Kr. Gjelder Israel.
  4. Så kommer Kristus. År 0. Gjeldende for alle.

Paulus poeng er først og fremst myntet på Messiastroende jøder. For løftet til Abraham var av nåde. Dette løftet blir ikke satt ut av kraft på grunn av loven som kom 500 år senere. Løftet står jo like fast som loven.

Ved å tro Jesus Kristus blir vi frelst ved Guds nåde. Det gjelder både jøder og hedninger. Så kan vi holde dette for rett: Løftet er gyldig. Den som tror Gud blir rettferdiggjort av nåde. Og loven den er god og rett og kristne stadfester loven med sine liv. (Rom. 3:31)

I meg selv blir jeg ikke god nok for Gud. Det vet Gud og Faderen velger i kjærlighet å være nådig mot den som tror Jesus Kristus. Da blir jeg, som Abraham, regnet som rettferdig fordi jeg som ham, tror Gud.

I min syndige og falne stilling kan jeg komme til Kristus. For han kom for å frelse syndere, fattige og elendige. Og han frelste, forløste og forsonte meg med Gud. Hva gjorde jeg? Jeg trodde, omvendte meg og bekjente Jesus som Herre og Gud. Så døpte jeg meg. Nå er jeg Kristi eiendom. Jeg lever for ham. I Jesus fikk jeg himmelen over livet.

Det er fantastisk at den som tror på Kristus var i Guds tanke, da Abraham for over 4000 år siden, skuet opp på myriadene av stjerner og hørte ordene: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli.» 1. Mos. 15:5. Den ætten tilhører vi som tror Kristus.

Jeg vet på hvem min tro er satt,
han er og blir den samme.
Den som har Gud til sjelens skatt,
skal aldri bli til skamme.
Vel den på Herren bygger fast!
Han lever om enn hjertet brast,
han står når all ting faller.

Johann Hermann Schrader 1731