Romerbrevet 4: 19-22:
«Han var jo snart hundre år, men han vaklet ikke i troen da han tenkte på sin egen kropp som var uten kraft, og på Saras døde morsliv. 20 Han var ikke vantro så han tvilte på Guds løfte, men ble sterk i troen og gav Gud ære. 21 For han var overbevist om at det Gud hadde lovt, hadde han også makt til å gjøre. 22 Derfor ble han regnet som rettferdig.»
Paulus gir oss her en fantastisk tekst om tro. «... han vaklet ikke i troen.» Vakler vi så er vi ustø og nær ved å falle. Men ordet brukes jo også i overført betydning. Bedrifter, institusjoner eller til og med land kan beskrives som vaklende. I dag (2022) vil det være rett å beskrive Libanon som et vaklende land. Kinesiske Evergrande som en vaklende bedrift og kjernefamilien med mor, far, barn som en vaklende sosial institusjon.
Vakling har som alt annet en årsak. I Libanon er det et dysfunksjonelt politisk rammeverk, i Evergrande er det gjeldsopptak og for familien er det samfunnets normoppløsning. Troen kan vakle. Den er ikke en fast og konstant størrelse. Den kan øke, minke, være sterk eller svak, sunn eller ubalansert. Mennesker både mister og kommer til tro.
Er vi kristne så tror vi. Det er vårt adelsmerke. Men hva tror vi på? Jo vi tror på Guds Ord. Det er åpenbaringen om hva Gud har gjort, hva han gjør og hva han vil gjøre. Det står: «…Da åpenbarte Herren seg for Abram.» 1. Mos. 12:7. Og Abraham trodde på Gud. Det samme er det for mennesker i dag. Vi hører evangeliet, vi leser i Guds ord og så tror vi på det vi hører og leser. Troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen må være etter Guds ord.
Har jeg en bibel som støver ned og kun skjeldent går på møte, da kan troen begynne å vakle. Hører jeg bare på lovsangskor og bønnelivet er noen sukk i ny og ne. Da er troslivet ustøtt og vaklende. Troen på Guds ord og åpenbaringen må næres og dyrkes både individuelt og i fellesskap. Og det er en daglig pleie. Jesus lærte oss å be: «Gi oss i dag vårt daglige brød…» Og den bønnen dekker nok både åndelig og legemlig føde.
Skal vi ha en fast og stødig tro må den bygges opp. Da er de fire B-ene selve grunnvollen. Bibel, bønn, brorskap og brødsbrytelse. Ta bort en og fundamentet for troen svekkes. Ta bort to og troen vakler, ta bort tre og fallet er ganske snart et faktum. Troen sovner og blir til sist en død og unyttig tro.
Abraham trodde Gud. Han skulle få en sønn. Årene kom og gikk. Sarah var 90 år og Abraham 100. Det står at han tenkte på sin egen kropp og på Saras morsliv som var dødt. Abraham var fullstendig klar over at dette var umulig. Menneskelig sett var det helt håpløst. Men troen er ikke en tro på det vi ser eller det naturlige og verdslige. Troen er tro på hva Gud Herren har sagt. Og løftet var jo helt konkret og bokstavlig. Det som var umulig både for mennesket og naturen viste seg å være fullt mulig for Gud. Så hvordan har Gud talt til oss?
Gjennom Jesus Kristus. Og da han kom, han som i alle ting gjorde Faderens vilje, da viste han seg som Gud sønn. Lamme gikk, blinde ble seende, døde stod opp. Han gikk på vannet, stillet stormen og drev ut demoner. Han lærte både om de jordiske og himmelske ting. Å tro på Jesus er å tro at han er Guds sønn. Da følger vi ham! Det står at Abraham var overbevist. Å være overbevist vil si at jeg er helt sikker på og innser realitetene. Og det Abraham var overbevist om var at Gud er mektig til å holde det han har lovet.
Så hva har Gud lovet oss gjennom sønnen Jesus Kristus? Vi kan ta tre grunnleggende løfter: «…for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Joh. 3:15. Den som tror på Kristus skal ha evig liv. Så selv om vi alle dør så vet vi at vi ved troen på Jesus Kristus vil leve.
«Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» Joh. 7:38-39. Nytt liv i det indre mennesket! Født på ny ved Guds Ånd. Det er et løfte som gjelder for dette livet. Jesus etterlot oss ikke faderløse. Han sendte oss Talsmannen.
«Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Matt. 28:20. En kristen er aldri alene for Kristus er med.
Dette er litt av vår «dyrebare tro» og den har «de dyrebareste og største løfter» for dette livet og det som kommer. Abraham var overbevist om at Gud hadde makt til å gjøre det han hadde sagt. La oss gjøre som Abraham! Leve i en sunn og fast realistisk tro på Guds ord. For Gud har makt til å gjøre det han har sagt.
Hvor underlig er du i alt hva du gjør!
Hvem kan dine veier forstå?
Men ett er dog sikkert: Den vei du meg før`,
For meg er den beste å gå.
Jeg venter tålmodig, tilfreds med min lodd
Til engang hvert hvorfor får svar.
En arv uten like hos Gud jeg har fått,
Det herlige håpet jeg har.
Emil Gustafson 1886