Romerbrevet 3:27-28
«Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger.»
Hvor lett vi har for akkurat det. Å rose oss. Som om vi gjør en velgjerning for Kristus når vi ber, går på møte eller gir våre gaver. I tekstens sammenheng utelukkes enhver selvros fordi vi er forløst av Kristus og født på ny ved Guds Ånd. Ja – vi gjorde nok noe rett i det Kristus kalte oss. Vi tok imot i tro. Vi vendte om i tro. Vi begynte å fornye vårt sinn i tro og nå lever vi i tro. Men alt er jo av Gud og gitt oss bare av nåde. Ikke noe som vi har fortjent eller utrettet i egen kraft. Det finnes en grei prøve på livet i Kristus som avslører om vi fortsatt er litt kjødelige. Da må vi kjenne etter når vi har gjort noe i lydighet til Kristus. Kjenner jeg at nå fortjener jeg å rose meg litt? Bare litt… slik at alle får med seg hva fint jeg nå fikk gjort.
Fristelsen kan nok komme, men slipper jeg det løs, står jeg ikke prøven. Og kommer gjør det når jeg har gjort noe jeg selv syntes er svært. Eller jeg har ofret mye tid og krefter på en eller annen god gjerning gjort i tro og lydighet. Om vi da kjenner trang til selvros bør det kanskje lyse en varsel-lampe. Det kan lett utvikle seg til å bli en avsporing fra den smale tjenende vei og inn på den langt bredere autostradar det er å leve for anerkjennelse fra mennesker. En slik spire bør ikke få vokse i hjertet. Frukten er som Jakob sier om selvhevdelse: «…der er det uorden og alt som er ondt.» Jakob 3:16. La oss glemme all ros og selvhevdelse. Alt vi gjør – gjør vi for Kristus! Gud ser, Gud vet og Gud er den som lønner!
Alt er av nåde, og kun nåde, og da er det Kristus som skal ha all ros. For han har kjøpt oss. Han har forløst oss og nå helliggjør han oss. Jeg skal følge han. Så får det være min ros – at jeg følger Kristus. I meg selv bor det jo ingenting godt (Rom. 7:18). Men lever jeg i Ånden, som er å leve livet i Kristus, da vil jeg også leve rett for Gud. Men da er det jo ikke av meg, det er av Gud. Derfor skal vi i alle ting gi Gud ære. All ære.
Så roser vi ikke oss selv… men vi skal være flinke til å rose andre. Heie på hverandre og løfte hverandre opp. Men det skal også skje i Kristus og da roser vi ikke noe som fremmer kjødelighet og selvhevdelse. Vi roser andre for livet de lever i Kristus. Da løftes livet i Ånden og livet i Gud opp, og det er både godt og nødvendig. For da er det Gud og Guds verk i et menneske vi roser. Så blir det også til Guds ære.
Så må vi også skille mellom selvros og det å kjenne seg salig. I det vi gjør Guds vilje vil vi alltid kjenne en glede og tilfredshet i det indre mennesket. Vi mettes av å gjøre Guds vilje. Vi må altså nyansere mellom salig glede over å få gjøre Guds vilje og en kjødelig trang til selvros. Det kan gå et ganske vagt skille mellom salighet og selvros. Men det ene er til Guds ære og det andre er til ødeleggelse. Å glede seg over frelsen og være salig i det vi lever ut livet i Kristus, er selvsagt ikke det samme som å rose seg. Det står jo: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» Fil. 4:4. Og i det vi lever i Guds vilje kjenner vi denne salige indre gleden.
Så står det at det er ved troens lov all vår ros er utelukket. Og Paulus forklarer kort hva han mener med troens lov. Mennesket blir rettferdiggjort ved troen – uten lovgjerninger. Det står lovgjerninger så det sikter jo klart til mose-loven. Den er av Paulus fullstendig avskrevet som frelsesvei. Mennesket blir rettferdiggjort ved troen. Punktum. Det er troens lov.
Jesu ord i Matt. 5:16 understreker nettopp hvem som skal ha rosen av livene vi lever: «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» Hvem er det som skal prises, på grunn av de gode gjerningene vi gjør? Det er ikke oss – det er vår Far i himmelen menneskene skal prise!
Det er ikke uten grunn kirker og menigheter gjennom alle tider har lovprist Gud med ordene: «Gloria in Excelsis Deo» eller på norsk som det mer kjente: «Ære være Gud i det høyeste».
Herre jeg hjertelig ønsker å fremme din ære,
dertil du skapte meg at jeg din tjener skal være.
Hvor er jeg sæl
som kan med liv og med sjel
tjene så nådig en herre!
Å at jeg kunne i gjerning så gjerne jeg ville
prise deg, Fader, all miskunns og kjærlighets kilde!
Til alt ditt verk,
gjør meg lærvillig og sterk,
la meg ditt vennskap ei spille.
Nåden – akk den kan så liftlig om hjertene lette,
Hva vil da herlighets fylde i himlen utrette!
Hvem kan formå,
Herre, det dyp å forstå!
Hvem kan deg takke for dette?
Ukjent dansk forfatter 1740