Jeg var ikke i fullstendig mørke. Jeg hadde ingen tro på Buddha, Muhammed eller hinduguder. Jeg hadde heller ingen tro på åndenes makt, sjamanisme eller engledyrkelse. Gjenferd eller fedredyrkelse var helt uten apell. Jeg har fundert på hvorfor. Det korte svaret, er de små men avgjørende, dryppene av kristen tro og lære. Drypp som all verdens motvilje fra sosialdemokratisk materialisme ikke klarte å stoppe. Tusen år med kristendom preget kulturen så mye at det enda vil gå generasjoner før de siste spor var slipt bort.
Jeg var jo både døpt og konfirmert. Jeg var gift i kirken. Jeg hadde fått med meg litt på søndagsskolen og jeg hadde alltid dyp respekt for alt som var kristent. Jeg hadde nok det mange kaller for barnetroen. Den troen som nærmest ligger i underbevistheten. Den er nok løs i sin læreform og kan romme mye rart. Men den har med seg ydmyk respekt for Jesus Kristus. Samtidig er det barnetro. Altså en tro uten konsekvens for levd liv. I de rette anledninger kunne jeg nikke anerkjennende til andakten eller gudstenesten. Ellers var det glemt og uten konsekvens. Det er barnetroen.
Den kunne på ingen måte fylle tomrommet av et liv uten Gud. Det var ikke barnetroen jeg søkte. Men den kom meg til hjelp. For den eleminerte bort alle andre trosretninger og guder. Jeg søkte den kristne Gud. Vår himmelske Far. Jesus Kristus og Den Hellige Ånd. Hvor kunne jeg finne Gud? Og ville Han ta imot meg?
Jeg hadde jo både en jobb og familie. Det var ikke så mye tid til overs. Dessuten ville jeg være diskre. Dette var mitt prosjekt. Ingen trengte å vite om det. Så hvor skulle jeg begynne å lete? Litt bevistløst gjorde jeg som jeg ofte gjør. Valgene tas ikke ut fra en klar tanke og nøye vurdering. Valget blir gjort ut fra hva som er enklest, lett tilgjengelig og har minst omkostninger. Kristne TV-programmer ble svaret. Kunne jeg finne noe som førte meg til Gud? Jeg zappet meg gjennom hundrevis av kanaler.
Av norskproduksjon var det kun Visjon Norge. Imponerende nok. Litt preget av startproblemer og litt … enkelt. Nesten banalt av og til. Det er amerikanerne som kan TV-produksjon. De har holdt på siden 60-tallet med kristent TV. Pat Robertson startet The 700-club i 1966. Benny Hinn var igang med sin TV-kanal på 80-tallet. Så kan vi kan fortsette med Kenneth Copland, Joce Mayer, Creflo Dollar og Paula White. For å ramse opp noen få. Alle disse hadde sine programmer i store kristne TV-kanaler.
Jeg søkte. Jeg var åpen. Og jeg var naiv. Var ikke alt som hadde merkelappen kristent bra? Forkynte ikke alle Gud, Guds vilje og Guds ord? For jeg likte mye av det jeg så og hørte. Trygge predikanter. Som helt klart viste hva de snakket om. Det var mitt førsteinntrykk. Senere forstod jeg at det de snakket om var ikke bare Guds ord eller evangeliet. Og mange av dem talte ikke sant. Hverken om Gud eller mennesket. Men det er sagt så overbevisende troverdig i en kristen innpakning at en søkende sjel både tror og blir fasinert. Hvor langt en kan komme med storskryt og frekkhet!
Fast og sikkert forkynte de en Gud som elsker meg. Det er sant – om jeg er i Kristus. En Gud som griper inn i mitt liv. Det er også sant. En Gud som ønsker og vil meg alt godt. Det er sant men det er langt fra hedonisme. En Gud som helbreder meg når jeg er syk. Jeg har vært mye syk og Gud har av og til helbredet meg – men ikke alltid. En Gud som gir meg god økonomi. Det er veldig, veldig mange fattige kristne. Her lyver de fleste av TV-predikantene. Gud garanterer oss ikke rikdom og suksess i denne verden. Men vi kan være rike, i Gud. De forkynner en Gud som alltid hjelper meg, alltid styrker meg og alltid løfter meg. Det er en halv sannhet. Det stemmer. Men Gud tukter også hver sønn han elsker. Det forkynner de aldri. Disse store guds menn. Hadde vistnok en unik salvelse. Som gjorde at de stod ekstra nær Gud. Dermed fikk de åpenbaring, profetord og kraft.
Det var noe som skurret med mange av disse predikantene. De som stod svært så nær Gud. Men trengte meg. Det vil si. De trengte noe fra meg. Alltid. Det fant jeg meget forunderlig. For disse står jo selv så nær Gud. Hvorfor trenger de da noe fra meg? I det Gud fyller alle mine behov, hvorfor fyller ikke Gud alle deres behov? Men det er vist en ting Gud ikke kan fylle. Penger. Det tar tid å gjennnomskue det. En må se noen timer før en forstår at programmene alltid «kokte ut» i et spørsmål om penger! Nå var min stilling at jeg med glede gav Gud pengene mine – om Gud bare ville gi meg frelse. Men frelse kan ikke kjøpes for penger. Det forstod jeg.
De fikk ikke pengene mine. Og selv om jeg er overbevist om, at mange av disse predikantene var ulver i fåreklær, brukte Gud dem. Jeg kom inn på troens vei. Troen på at Gud griper inn i menneskers liv. Like overbevist er jeg om at mange av disse «store» TV-predikantene begynte sin tjeneste godt for Gud. I dag tror jeg mange av disse predikantene også var gitt rike nådegaver og tjenestegaver. Og til sist er jeg overbevist om at mange av dem falt og skar ut på veien. De ble forført og ble forførere. Branham, Copland, Dollar, Hinn, Mayer, White med mange mange flere. De begynte godt. Men endte opp med falsk lære, falske prefetier og store, store ord. Men uendelig rike på penger og etterfølgere i denne verden.
Det gikk mange år før jeg klarte å plassere mange av disse som forførere. Judas skriver i sitt korte brev om noen som har sneket seg inn i menigheten. Han må advare. Så sier han: «Ve dem! De har slått inn på Kains vei og har kastet seg ut i samme villfarelse som Bileam, som var ute etter egen vinning. De har gjort opprør som Korah og gått til grunne.» Judas 1:11. Alle disse som nevnes av Judas var med i Israels menighet.
Hva har Kain, Bileam og Korah til felles? Gud regnet med dem! De var kalte og utvalgte. Kain stod nær Gud. Han ble sjalu på sin bror. Sjalusien gjorde ham til en drapsmann. Bileam var profet. Han endte opp med å selge sin gave for penger. Mange går i dag i Bileam sine fotspor. Korah gjorde opprør mot Moses. Disse begynte godt og de hadde rike gaver å tjene med.
På samme vis er det med en del av TV-predikantene. De har fått rike gaver fra Gud. Var både kalte og utvalgte. Men de har snublet og falt. De endte opp med å bruke gavene til egen vinning.
Som søkende etter Gud kunne jeg ikke se det så klart. Jeg bare kjente at dette skurret. Det var noe som ikke stemte. Samtidig vakte disse programmene troen hos meg. Troen på Gud som griper inn og gir nåde og fred, fremtid og håp. Troen på samfunn med Herren.
Jeg forstod at jeg måtte lete andre steder. Jeg bestemte meg for å gå i kirken. Det er jo et litt større tiltak enn å sitte i sofakroken hjemme. Og sappe på TV. Heller ikke kunne jeg gjøre det diskret. Så mens familien pakket skiutstyret gikk jeg på gudstjeneste. Familien ventet ikke på meg. Jeg var likeglad til det. I det beslutningen var tatt gledet jeg meg. Gledet meg til å møte Gud. Så var det selvsagt et men. For det første du møter på gudstjeneste er ikke Gud. Det er mennesker. Gode og snille mennesker. Velmenende og inkluderende mennesker. Og det er selvsagt hyggelig. Men! Jeg trengte et møte med Gud. Med Skaperen og Frelseren.
I salmene, i tekstlesingen, i stillheten. Kunne jeg fornemme noe! På samme vis som jeg gjennom de kristne TV-programmene kunne fornemme dette noe. Ubestemmelige noe. Noe jeg ikke har funnet andre steder. Noe verden ikke har. Om det ikke var en himmelsk stråleglans. Så var det i det minste en glød av Guds himmel. Og fordi jeg kunne ense det som sant og ærlig. Og fordi det nådde ned i mitt formørkede hjerte. Trodde jeg at jeg fornemmet den sanne Gud. En glød av kjærlighet. En glød av sannhet. En glød av evighet. Av nåde. Av rom – også for meg. Noe jeg ikke fant i verden. Derfor gikk jeg flere ganger.
Skuffet erkjente jeg at jeg var ikke nærmere Gud. Selv ikke etter å ha vært i kirken. Mange år senere ble det klart for meg hvorfor. Kirken forkynte ikke tro. Den var for opptatt av tvilen. I all sin gode og kristelige innpakning arbeidet den hardt for å verdsliggjøre seg. Det lykkes den desverre godt med. Det fremstod mer og mer som om kirken tok det gudommelige. Og så arbeidet alle i den så hardt de kunne. For å fremstille seg humanistisk og verdslig. Det er vel bare slik den kan bli en folkekirke. En god sosialdemokratisk folkekirke. Ja vist kunne jeg fornemme en gudommelig glød. Det var imidlertid langt fra tilfredsstillende. Det måtte være mer…
Jeg begynte å kjenne meg motløs. Litt rådvill. En stund var jeg i tvil. Er det verdt å lete mer? Kanskje det jeg har funnet så langt – er alt som er. Jeg grublet. Nei. Det er ikke sant. Det må være mer. Jeg kjente en tørst, en hunger, etter Gud. Et tomrom i livet som bare min Skaper kunne fylle.