«Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» Joh. 3:18.
Jeg sover. Det har jeg gjort lenge.
Og søvnen er som mørke over et stort dyp.
Bevistheten er borte. Så…
Som et lite under blinker det i dypet.
Der nede fortrenger lyset mørket.
Jeg-et våkner, bevistheten vekkes
Søvnen trenges bort – det BLE igjen lys
En ny dag. Eller! Er det dag?
Jeg er bevist men øynene er lukket til.
Jeg er bevist men hører ingen lyd.
Mitt indre har våknet men jeg enser ikke mine omgivelser.
Jeg er helt alene i mitt nå opplyste dyp.
Hva er det som skjer…
annet enn at jeg som sov nå er våken?
Skal jeg prøve? Bare forsiktig – åpne øynene?
Oi – det gjorde ingen forskjell. Kun mørke.
Men hvorfor hører jeg ingenting? Ingen pust eller vind.
Hvor stille kan det bli? Da forstod jeg.
Stillheten er dødens stillhet og
mørket er dødens mørke.
Men jeg som sov dødens søvn er nå våknet til liv – igjen
Det er forunderlig. Tenk å kjenne på selvets ro. Samtidig som en erkjenner å være i dødens favntak. Det gjør jeg. Jeg har selvets ro. For jeg har levd et godt liv. Godt for meg og godt for andre. Min egen trygge dom. Det er nettopp det. Og livet jeg har levd kommer til meg like klart som da jeg levde det. Barndom, ungdom, voksenliv og alderdom. Det underholder meg.
Derfor er det heller ikke kjedelig. For midt i selvets ro har jeg jo også tilfredshet. Jeg er tilfreds med det jeg ser av mitt eget levde liv. Selvtilfreds. Men det er altså med god grunn. For jeg kan ikke la være å tenke på mange av de andre jeg møtte i livet. De kan umulig være like tilfredse.
Ja jeg vil faktisk tro at noen av de jeg har møtt. Om de opplever det samme som jeg nå gjør. Er ganske misfornøyde med sine levde liv! De gremmes kanskje litt over sine, hva skal jeg si? Små og unyttige liv. Så må jeg jo innrømme at også den tanken gledet meg litt. Ikke pent. Men sant.
Levende. Fullt bevist. Helt alene og uten noen ytre stimuli. Her i min oppvåknede tilstand erkjenner jeg at alt jeg har. Er livet jeg levde. Og det kommer klart for meg. Fargene, luktene, lydene. De gode følelsene. Kjærligheten, beruselsen, gleden – men også sorgen. Frykten og angsten. Hvor skremmende det var å være et menneske på jorden! Angsten for å bli den som falt utenfor. Den alle andre hevet seg opp over. Ved å tråkke ned. Livet ble bedre den dagen jeg erkjente det. Da begynte jeg å løpe med de sterke. Gå i takt med de mange. Jeg lærte meg å flyte med strømmen. Alt ble enklere da. Det stilnet frykten og angsten. Fordi jeg var en av mange. Det gav meg både gode og dårlige venner. Jeg fikk livet, tok tak i det og gjorde maksimalt ut av det. Død, men våken, gjennopplever jeg det. Selvtilfreds og med selvets ro.
Jeg ser det klart for meg. Jeg som alltid glemte navn husker faktisk dette navnet. Enda jeg, heldigvis, kun møtte ham en gang. Som byråkrat hadde jeg vært på et av de utallige og viktige møtene i Sjøfartsdirektoratet i Haugesund. Jeg tok som oftest Norwegean men denne gangen ble det bil. Veien fra Oslo gikk over Haukelifjell og så ned Åkrafjorden og ut i havgapet til Haugesund. Og solnedgang i Haugesund var vakkert! Så er det to dager med møter og litt action på Hotell Maritim før hjemtur og helg i Oslo. Og det var på hotellet jeg småpratet med en hyggelig «skrue» fra distriktet. Han fortalte meg om Røldalsveien. Den ble senere til nasjonal turistvei. Og var det noe som var vilt, vått og vakkert så var det den veien.
Jeg takket for tipset og gikk til sengs. Dagen etterpå står jeg opp, pakker, sjekker ut og går til direktoratet for dagens møter. I løpet av dagen bestemmer jeg meg. Jeg tar den lille omveien. Haugesund, Ølen, Sandeid, Vikedal, Sauda og så Røldalsfjellet. Ryfylke holdt ikke tilbake og skjemte meg bort med tre årstider på to timer.
I Sauda måtte jeg tanke. Og det fikk meg til å tenke. At det skulle jeg gjort i Vikedal! Bensinpriser i Ryfylke er like ustabile som været. Og mens jeg står på Essoen og fyller diesel, til 16.37, kjenner jeg lukten av vårruller. Rumler det litt i magen? Ja! Tre, fire eller fem? Der var tanken full og jeg kjører bort til denne litt… hva skal jeg si… Take away-butikken. Tre er for lite, fem er den ene for mye, så det blir fire vårruller.
Det er mens jeg sitter på denne litt westernpregede terrassen til en kinesisk take away-butikk i solnedgang jeg treffer ham. Til duell. Jens Nilsen er god til småprat og så tror jeg han var både nygjerrig og glad i folk. Han så med en gang at jeg var på gjennomfart. Selv tenkte jeg det ville være greit med litt annet innput enn radio bla bla bla i timesvis på vei hjem. Det var hyggelig. Så lenge det var små prat. Så sa han til meg:
«- Gud har lagt noe på hjertet mitt.»
«- Hvem har hva for noe?» Sa jeg litt avvisende.
Han gjenntok ordene: «- Gud har lagt noe på hjertet mitt.» Jeg viste ikke om jeg skulle le eller gråte, konfrontere eller ignorere. Siden jeg hadde en vårrull igjen valgte jeg konfrontasjon. Da pleier slike samtaler gå fort over.
«- Jeg tror ikke på Gud.» Jeg tok en liten kunstpause. Tenkte ordene måtte få tid til å gå inn ørene på Jens Nilsen. Så fra ørene og inn i hodet. Sarkastisk tenkte jeg at det sikkert tok litt tid. Der hadde jeg et lite håp, om at fastheten og overbevisningen de var sagt med, skulle ha en viss virkning. Så fortsatte jeg: «- Jeg er ateist og tror på vitenskapen og det gode i mennesket.»
Han stirret meg fast inn i øynene. Urokkelig. Så kom svaret:
«- Hva du er og hva du mener er din suverene rett. Men det er helt uinteressant.»
Denne gangen tok han en kunstpause. Ja, den var lang nok til at jeg kunne tenke etter om han nå gjorde det i samme hensikt som jeg selv nettopp hadde gjort. Så la han til:
«- Gud har lagt på mitt hjerte å fortelle alle at…»
Her avbrøt jeg ham og sa: «… at Gud elsker dem». Jeg sa det mer som et forslag. Tenkte det var greit å komme ham i forkjøpet. Bare for å vise at jeg har gått denne veien tidligere. Jens Nilsen reagerte ikke som forventet. Det ble stille lenge nok til at jeg kunne ta siste bit av vårrullen. De var gode. Og selv om jeg var mett kunne jeg tenkt meg den femte.
«Nei!», sa han kort. Det lød irriterende fast og bastant. Som en god gammeldags festning fra 1200-tallet, med metertykke og uintakelig høye murer.
«Nei!»
Ops, han gjentok det. Og murene ble enda en meter tykkere og enda høyere. Jeg orket ikke tanken på brekke opp og krige ned denne festningen. Hadde egentlig mest lyst på en middagslur. Eller en park å strekke ut bena i. Men det var ingen innenfor synsfeltet. Og lysten strakk seg ikke lengre enn nettopp synsfeltet. Jeg innrømmet min udannede og lett spydige avbrytelse (for meg selv) og spurte:
«Hva har guden du tror på lagt på hjertet ditt da?»
Jeg hørte den litt barnslige tonen jeg helt ubevist sa det i. At jeg i det hele sa det var for å bli ferdig. Jeg skulle opp på Røldalsfjellet. Mett, fornøyd, underholdt av Jens Nilsen og klar for en naturopplevelse.
«- Gud har lagt på meg å fortelle alle som ikke tror…»
Han stoppet litt. Ville være trygg på at jeg lyttet denne gangen.
«- … at de er under Guds vrede». Han sa det fast og bastant.
Vi stirret på hverandre! En svovelpredikant. Nå har jeg møtt en ekte, levende svovelpredikant. En mørkemann. Jeg måtte til vestlandet. Selvsagt. Inn mellom fjorder og høye fjell – der finnes de! Tenke seg til. Var sikker på at disse var en utdødd rase. Sablet ned av enhetsskolen og begravet av politisk korrekt massemedia. Men ikke her nei. Utkant-Norge, i grisgrente strøk, borte fra det siviliserte og urbane. Der lever mørkemannen og svovelpredikantene. Jeg stirret bort på fabrikken og tenkte at den blå flammen dannet en fin ramme.
«- Men…» begynte jeg!
«- Jeg er ikke ferdig.» Avbrøt han.
«Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» Joh. 3:18
«Vel, jeg er ferdig», sa jeg og reiste meg for å gå. Å møte en svovelpredikant, som siterer bibelvers, en fredags ettermiddag, på vei hjem til Oslo. Snakk om å ha dårlige odds! Han forstod samtalen var slutt. Til mørkemann å være var han overraskende høflig. Han takket for samtalen og ønsket meg god tur. Jeg «stod an av» denne gangen også. Jeg gikk mot bilen. Og tenkte, faktisk. Nå trenger jeg å høre på en av de tusen radiokanalene med bare bla, bla bla. Det vil bli befriende deilig!
«- Vent litt».
Det var Jens Nilsen. Ville han ha en ekstra runde? En liten omkamp? Var ikke uavgjort godt nok? Det var jeg ikke klar for. Jeg kjente et lyn av aggresjon. Satte opp minen til full avvisning. Av både budskap og person.
«- Jeg skal ikke hefte deg mer.» Han sa det avvæpnende. Og lykkes.
«- Ville bare gi deg denne traktaten.» Jeg undertvang aggresjonen og nektet meg selv å være brutalt uhøflig og direkte avvise ham.
«- OK» sa jeg. Og «- Takk».
Det er merkelig! Hvorfor kjente jeg det som en god gjerning? Bare det å ta imot traktaten og være hyggelig – gav meg en følelse av at nå var jeg romslig og god. På samme vis som å gi 100 kroner til TV-aksjonen. Kan det være slik at god-følelsen kommer i det jeg selv gir andre litt rom? Ikke i verden. Nei, litt rom i mitt eget liv! Mulig det… Jeg tok vare på godfølelsen men ikke traktaten. Den ble liggende sammen med slipset og Nokia 3310 i passasjersetet. Så startet jeg og switchet til P4 på feil tidspunkt…
Oh when I look back now
That summer seemed to last forever
And if I had the choice
Yeah, I’d always wanna be there
Those were the best days of my life – Bryan Adams
Tredje gang. Hvor ofte er det mulig å spille samme låt på samme dag! Akkorder blir også utslitte… Uten at folk merker det. Eller reagerer! Radion havnet på søk. Den stoppet på 107,8. Det må være lokalt. Og annerledes. Musikk som ikke finnes på nasjonale kanaler. Ikke nå lengre. Disse «låtene» forsvant ut av «eteren» på 80-, 90-tallet. Selvsagt ikke her! Her går de nok som et evig ekko mellom fjellene.
Han tek ikkje glansen av livet,
den Frelsar som kallar på deg.
Fyrst då kan for alvor du leva,
når han får deg fylja på veg.
Du høyrer dei dårande røyster,
som lovar deg gullglim og glans.
Men ingen legg lys over vegen,
som Jesus og kjærleiken hans.
Han hjelper i brattaste bakkar,
og stydjer når vegen …
Lona stod det på skiltet. Og radioen skraper og knitrer. Snakk om inneklemt vei. Stupbratte fjellsider. Med elv i dalbunnen. Dal blir feil. Det minner om en gigantisk kløft. Radion søker, gir opp og stilner av.
Stillhetens velsignelse. Eller forbannelse. Er å tenke egne tanker. Hvorfor brukte Jens Nilsen tid på en som han? Hva kunne motivasjonen være? Selve hensikten? Det kom jo egentlig ganske klart frem. Han hadde et budskap. Fra Gud. Og det var at jeg var under Guds vrede. Han måtte smile litt. Over egen reaksjon. Hvor «paff» han ble over dette uventede budskapet.
Alle andre misjonærer talte jo alltid om Guds kjærlighet. De gangene han hadde vært i kirken var egentlig ganske greit. Og prestene talte alltid så romslig. Jeg ble mer og mer overbevist. Kirkens Gud ville nok slippe meg inn i sin himmel. For jeg var jo både døpt og konfirmert. Og Gud er jo både kjærlighet og god. Kjente på tilfredsheten igjen. Tilfreds med å være ateist og gjøre som jeg selv vil. Alltid. Det blir som Ole Brum: Ja takk, begge deler. Eller som å få i pose og sekk. Og tilfreds med å vite at selv om jeg skulle ta feil. Mot alle odds selvsagt. Da har jeg kirkens garanti for at Gud, i sin fjerne himmel, også tar imot meg. Livet er sannelig godt! Jeg var helgardert. Uansett ville det gå meg godt.
Det blir noe stakkarslig med slike som Jens Nilsen. Tenk å bruke livet på sånt. Fortelle andre at de er under Guds vrede! Er det av ondskap? Eller kan det være av kjærlighet?