Det er mulig denne boken kan virke provoserende på flere i dagens norske kristenhet. Det er mitt håp! Ikke at provokasjonene skal vekke sinne eller aggresjon. Nei, håpet er at det skal vekke ærlig refleksjon. Er vi villige til å ofre navn og rykte for Jesus Kristus? Prøver vi å nå vår neste med det enkle evangeliet? Tåler vi motstand når vi bærer korset? Har gode menighetsprosjekter fortrengt kjærligheten til Kristus? Dypest sett er spørsmålet: Er norsk kristenhet stort sett blitt, i det minste litt verdslig? Holder vi frem bibelske sannheter som Guds rettferdige dom? Eller tabutemaet: Evig liv eller evig fortapelse. Har vi oppriktig kjærlighet og nød for vår neste samtidig som vi forkynner den smale vei?
Emnene drøftes ikke. Det trekkes kun en linje er rimelig lettlest og skrevet som en roman. Oppdiktede personer forankret i eksisterende geografiske steder. Så prøver ikke boken å være en fasit. Dens mål er å være en vekker. Ikke en vekker til hvilken som helst tro men en vekker til det Paulus i brevet til Titus kaller: «…vår felles tro.»
Troen er noe vi har felles. Den kommer til oss utenfra. Vi finner ikke troen i oss selv. Vi hører, eller leser evangeliet. Den Hellige Ånd kommer til oss. Troen er en gave fra Gud. Og denne troen er det Paulus kaller for vår felles tro. Og håpet er selvsagt at den som søker og elsker Gud kan vekkes til inspirasjon gjennom denne korte boken.
Etter evne og med de beste hensikter.
Kjetil Mæhle
2021