«Paulus, Jesu Kristi tjener, som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, hilser de kristne i Roma.» Rom. 1:1
Det er en del mennesker i dag (2020) som er såpass dristige at de kaller og titulerer seg apostler. Det er ikke en tittel vi kan ta oss eller gi oss selv. I beste fall kan vi i ettertiden kalle noen apostel for å hedre deres navn og tjenesten de utførte for Herren. Apostel klinger med en viss autoritet nettopp fordi Jesu tolv disipler, sammen med bl.a. Paulus, bar denne tittelen. Ingen av oss, heller ikke paver, biskoper eller pastorer taler med samme autoritet som skriften eller bibelens apostler. Skriften er gitt oss av Moses, Guds profeter og konglige skrivere sammen med Jesu apostler og de som stod apostlene nær. Bibelen er Guds ord, skrevet ned av mennesker som var ledet av Den Hellige Ånd. Skriften er hellig. Den er opphøyd og den er vår rettesnor for liv og lære. I denne kategorien kommer ingen andre. Slik sett er bibelen en lukket bok. Ingen kan legge til eller trekke noe i fra skriften.
Har vi noen apostler idag? Det må vel da være en tjeneste som samstemmer med bibelens apostler. Ikke i autoritet men i arbeid. Og tjensten er å være utsendt i verden for å forkynne og lære Guds evangelium og Jesus Kristus som veien, sannheten og livet. Da må vi ha et skarpt skille mellom apostlene i skriften og de kalte som har en apostolisk tjeneste. Ettertidens apostler er jo bygd opp på skriftens apostler og deres lære.
Vi har eksempler på mennesker som kalles for apostler av ettertiden. Det er høyst tvilsomt om de brukte tittelen på seg selv eller at datidens kristne kalte dem apostler. De var misjonærer. Tyskfødde Ansgar (801-865) blir kalt nordens apostel og Hans Egede (1686-1758) blir kalt Grønnlands apostel. Men dette er altså i ettertid og ikke en tittel de bar i sin samtid. Og vi ser at det er gjerningen og tjenesten de står i som gjør at sindige katolikker og lutheranere tittelerer dem som apostler. De bragte evangeliets lys til land og folk.
Selv om tittelen er den samme, så er det altså et skarpt skille mellom skriftens apostler og de som kommer i ettertiden. Og det er betimelig å være skeptisk til personer som titulerer seg selv som apostler i sin samtid. For skriften advarer mot vranglærere, falske profeter og til og med falske apostler. Advarselen er selvsagt helt nødvendig. For alle disse tre størrelsene kommer med stor autoritet. Er de falske eller vrange fører de menigheten og de troende bort fra Gud. Og skriften tilkjennegir falske apostler: Jesus viser til det i Johannes Åpenbaring. Der sier han til Johannes at han skal skrive syv brev til syv menigheter. Og til menigheten i Efesus gir Jesus ros for å ha avslørt nettopp falske apostler. «Du har prøvet dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere». Åp. 2:2. Dette er mennesker som kommer med autoritet og vil endre på læren i menigheten.
Paulus har også kamp med falske apostler. Han skriver til menigheten i Korint: «For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper sig om til apostler for Kristus». 2. Kor. 11:13. Det er vist nok mange som trakter etter apostolisk autoritet. Det et menneske i seg selv og av egen lyst eller ambisjon vil – kan bli en farlig snare. For enhver tjeneste som apostel, profet, lærer, hyrde eller evangelist er et kall fra Herren. Tar vi oss en tjeneste – etter egen lyst og forgått befinnende – vil vi ende opp som svikefulle arbeidere som skaper oss om i egen kraft til tjenere for Kristus. Vi kan ikke ta oss til en tjeneste i Guds menighet fordi vi har lyst eller føler for det. Selv med de beste intensjoner vil det bli feil. Det er Gud som kaller til tjeneste.
Alt annet vil være på feil grunnlag. Derfor skal også tjenestene prøves slik som det står i Åpenbaringsboken. «Du har prøvet dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere». Her er det ikke tjenesten som prøves men selv tjenerene. De er funnet å være løgnere. Og vi kan jo tenke oss hvordan tilstanden var i menigheten i Efesos. De ble «beæret» med storfint besøk av apostler. Dyktige storfolk som var flinke i tale. Men etter som tiden gikk kom hulheten frem. De var ikke det de gav seg ut for å være, men de ville nok gjerne være noe. Så viste det seg at aposteltittelen var misbrukt til selvhevdelse. For å få makt, autoritet og en posisjon. Det var ikke Kristus som hadde kalt dem og innsatt dem til apostolisk tjeneste. Det var noe de hadde tatt seg til. Så endte de opp som løgnere midt i Guds menighet.
Og jeg tror denne påstanden er sann: Enhver som egenhendig tar seg til en tjeneste i Guds rike – vil ende opp som en falsk tjener. Da tenker jeg på de femfoldige tjenestene: Apostel, lærer, evangelist, profet og hyrde. Det er Gud som kaller og det er Gud som innsetter. Så vil enhver tjener ha sin prøvetid. Det er en prøvetid innenfor Gud og i menigheten.
Samtidig som vi er gudfryktige i dette, må vi også i ydmykhet kunne tillate oss å være frimodige i det kallet vi opplever Gud legger på oss. Gud kaller. Og ofte er vel heller utfordringen at mennesker ikke våger å gå i kallet mer enn at noen tar til seg et kall i egen tjeneste. I det Gud kaller vil Han også lede fremover i dette kallet. Det vil åpne seg dører og så vil Gud virke med å gi på styrke og kraft til den kalte.
Kallet vil så vise seg i livet og bekreftes av menigheten. Så må vi vokse inn i dette kallet i fortrolighet med nådesøsken og i de helliges samfunn. Da kan vi komme inn i en sunn og god tjeneste etter Herrens kall og vilje for oss. Og den tjenesten vil bære frukt. Vi glemmer lett at det for Paulus tok nærmere ti år med et hengivent og dedikert liv som Jesu disippel, tjener og trell før han fikk gå ut i kallet.
Kanskje Gud har kalt deg! Så sviktet motet og en vendte seg i fra kallet og gikk en annen vei. Vend om til Gud og ha tro til Gud. Han har ikke forkastet deg og Han er mektig til å føre deg inn i kallet også idag.
Vår tro er visshet om å ha
Guds nåde i det lave,
den ingen av seg selv kan ta,
den er en Åndens gave,
den faste grunn i hjertet lagt,
ved ordet om den nådepakt
som er i Kristus stiftet.
Johan Herman Schrader 1731