«Blant dem er også dere, som er kalt til å høre Jesus Kristus til. Jeg hilser dere alle, som er elsket av Gud, dere hellige som er kalt av ham.» Rom. 1:6-7
Menigheten i Rom er kalt til å tilhøre Jesus Kristus. Det er nærpå en selvfølge som blir sagt her. En menighet består jo av mennesker som Gud har kalt og som har tatt imot dette kallet. De som er kalt skal føres til lydighet og tro. Og ved det æres Guds navn. Vi må merke oss nøye hvordan Paulus tiltaler menigheten. For de første er de kalt til å høre Jesus Kristus til. For det andre er de elsket av Gud. For det tredje er de hellige. Kalt, elsket, hellig! Dette gjelder også idag. Er vi kalt og har tatt imot kallet, da er vi elsket av Gud og vi er hellige.
Det står: «De som er kalt av ham». Det er mennesker som mener at de selv har kontroll på dette med Gud, kristentro og frelsen. Det er bare delvis sant. For de tenker at de selv, helt ut fra egen vilje og kraft, kan velge når de vil ta imot Kristus og gi sitt liv til Gud. Og denne tanken fører bedrøvelig nok mange inn i fortapelse. For alt skal skje når det passer dem selv. Omvendelse til Jesus Kristus passer svært skjeldent for de fleste av oss. Derfor blir det av mange utsatt og så en dag er det for sent. De vil måtte redgjøre for sitt liv og sin synd uten Kristus på dommens dag. Og det er en skremmende tanke å måtte stå for Gud og oppleve at Gud dømmer en skyldig til helvete. Paulus sier: «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!» Heb. 11:31
Det står i Salme 50:15: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» På nødens dag står det! Gud er rede til å gripe inn i et menneskes liv på nødens dag. Den dagen vi stolte og hovmodige mennesker innser at vi er i dyp nød. På den dagen, om mennesket kaller på Herren, vil han være der og utfri det mennesket. Om Jesus står det videre: «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn.» Joh. 1:12. De som tok imot ham er jo de som tar imot – tar imot – Jesus Kristus!
Og da må vi klargjøre at å ta imot Jesus Kristus betyr å gjøre Ham til Herre og mester i vårt liv. Vi kan ikke ta imot kallet og så ikke tro på Jesu navn og alt hva dette navnet innebærer. Vi kan ikke ta imot Jesus og så ikke bli Guds barn. I det vi tar imot kallet og tar imot Jesus Kristus kommer Herren inn i vårt liv fullt ut! Ånden gis ikke etter mål i små porsjoner – den gis kun i fullt mål. Det nytter altså ikke å gjøre det halveis, haltende eller delvis. Enhver kommer til et punkt der en MÅ ta imot Jesus Kristus – og veien frem dit kan gå over lang tid – og så en dag ser en klart at nå MÅ jeg gi meg selv til Gud. Ta imot Jesus Kristus og la Gud være Herre og mester i mitt liv. Først da har det mennesket svart på kallet. Da kommer dåpen, tilgivelsen og Den Hellige Ånds gave. Og i det øyeblikket er det mennesket elsket av Gud og hellig! Det er frelst, født på ny ved Guds Ånd og det nye livet begynner.
Det er Gud som kaller og trekker oss til Jesus Kristus. Vi kommer til ham fordi han kaller på oss. Og i det vi da kommer til Ham tar han imot oss og gir oss en rettighet. Det er å bli Guds barn. Det stolte menneskets tanker er hovmodstanker. De vil komme til Gud når det passer dem – ikke når Gud kaller. For det stolte mennesket passer det aldri å komme til Jesus. De tenker at det passer i morgen eller en gang i fremtiden, men ikke idag. Skriften sier: «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» 2. Kor. 6:2. Skriften ordlegger seg ikke slik at vi kan tro at vi selv har kontrollen på kallet. Kallet til å gi seg selv til Jesus. Kallet til å bli Guds barn. Kallet til å tro på Jesus! Den sier klart at det er Herren som kaller på menneskene. Mennesket vil ikke – kan det heller ikke – av seg selv kalle på Gud. Gud kaller ved å vekke eller gi troen liv – Da vil det mennesket som tar imot Guds kall søke Herren, finne ham og så ta imot ham som Herre og Mester i livet. Gud kommer til oss og vi gir vårt liv i Herrens hender.
Nå kan det bli litt vanskelig, for vi må ha to tanker i hodet samtidig. For det er Guds vilje å kalle på alle mennesker til alle tider. Slik sett kan vi tenke oss at Guds kall over alle mennesker er konstant. Det som forandrer seg er tidene. Det er lett å komme til Jesus i vekkelsestider. Så er det mye tyngre og vanskligere i frafallstider. Men kallet fra Gud er der! Og slik vil det være helt til Gud en dag slutter å kalle. Den dagen vil Gud lukke døren og da er det ikke lenger mulig for et menneske å vende om til Gud. Da er det for sent.
Det er to måter Guds kall til frelse avsluttes på og døren går igjen. Ett menneske som dør uten Kristus er fortapt. Døden lukker døren for et menneske. Vi må være i live for å bli frelst. Så sier også skriften at Gud en dag skal lukke igjen døren for menneskeheten. Da vil det være for sent for synderen å søke Herren. Døren er stengt. Dagen kommer da det ikke lenger er noe kall til frelse fra Gud. «Når husbonden først har reist seg og lukket døren, og dere står utenfor og banker på og sier: «Herre, lukk opp for oss!» da skal han svare: «Jeg vet ikke hvor dere er fra.» Lukas 13:25. Derfor må ikke det kalte mennesket vente til i morgen. For vi vet hverken når våre dager er talte ellere når Herren lukker igjen døren. Derfor: «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham når han er nær!» Jesaja 55:6
Herren kommer, Herren kommer.
Er du rede nu?
Har du olje, brenner lampen,
Sjel, o venter du?
Løft nu motet, Jesu venner,
Herren er nu nær!
Se på blodet, tenk på kronen,
Snart du hjemne er!
Jens Marius Giverholt