«Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.» Rom. 1:8
Hva er det hele verden taler om? Den tro som var i menigheten i Rom. Det er troen som her løftes opp og frem av Paulus. Ikke læren, uttryksformer eller noe annet. Kun troen. Det må ha vært en levende, praktiserende og utøvende tro. For denne troen er jo blitt kjent for alle. Da må den ha gitt seg utslag gjennom levd liv og i gjerninger. Og det gjorde denne menigheten på en slik måte at hele verden talte om deres tro!
Og det er menighetens tro Paulus takker Gud for. Ja det er til og med det han «først av alt» takker for. Hva er vel troen? I Hebreerbrevet gir Paulus oss den bibelske definisjonen: «Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.» Heb. 11:1. Tro er full visshet. Ikke på det vi ser og kjenner. Ikke på det vi kan bevise eller se og ta på. Tro er å ha full visshet om noe vi håper på. Og da er det ikke hva som helst vi tror og håper på. Et håp oppstår ikke av seg selv. Vårt håp, som troen gir oss full visshet om, er forankret i Guds ord. Og den som levendegjør Ordet er Gud selv ved Den Hellige Ånd. Det er Gud som åpenbarer seg i og gjennom skriften. Det er Gud som gir oss troens fulle visshet i hjertet. Videre er tro overbevisning om ting vi ikke ser. Det som er usynlig og umerkelig for våre fem sanser kan vi like fullt fatte og stole på ved troen og den overbevisning Guds Ånd gir oss.
I det Jesus står utenfor graven til Lasarus vet alle at Lasarus er død. Alle vet også at døden er det endelige. Døde står ikke opp igjen. Det som er dødt er dødt. Et lik som har ligget i fire dager begynner å gå i oppløsning. Skal den døde oppstå må ikke bare ånden vende tilbake til legemet. Det må en full gjennopprettelse av hver celle i denne kroppen. Ut i fra historiske fakta, vitenskapelig kunnskap og ut fra hva mennesker med sine øyne kan se, var det helt umulig å tro at Lasarus skulle kunne stå opp igjen. All menneskelig forstand og verdens visdom sier oss at det er umulig. All vitenskapelig forskning vil også konkludere med at slikt ikke skjer. Men Jesus levde ikke i beskuelse og er ikke underlagt denne verdens begrensninger. Heller ikke lever han i tro på vitenskapelig fakta som forteller att døde ikke står opp. Jesus lot seg ikke begrense av materialismen. Jesus kjenner godt til alle realiteter i Guds skaperverk. Fysiske og kjemiske lover er skapt av Herren. Men Gud er Gud og det er ingen andre som han! Jesus levde i tro på sin himmelske Far, som er i det skjulte og som er usynlig. Jesus levde i tro og gjorde alt hva Faderen viste ham! Og i det Jesus ropte: «Lasarus, kom ut». I det øyeblikket reiste Den Hellige Ånd Lasarus opp fra de døde. Jesus åpenbarte ved sine gjerninger at han er Gud i menneskelig skikkelse. Jesus er opphøyet over alt det jordiske og verdslige. Hebreerbrevet 12:2 sier at vi skal feste blikket på ham som er troens opphavsmann og fullender. Troen på Jesus Kristus og Guds ord er død eller liv!
Vi lever i en fysisk verden underlagt dødens forbannelse og materiens begrensninger. Men Gud er høyt over alt dette. Og Jesus Kristus viser oss både hvem Faderen er og troens vei til frelse og evig liv i Guds rike.
All tro må vise seg i gjerning. Var troen uten konsekvens og handling for de kristne i Rom ville jo ikke denne troen være kjent for hele verden! «For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger.» Jakobs brev 2:26. Da forstår vi også at det kan koste å tro! For et liv som leves i tro er annerledes enn et liv som leves ut fra materialismens håpløse tilstand. Fordi jeg er overvist om at Gud hører min bønn selv om jeg ikke ser ham, så ber jeg. Ved troen er jeg overbevist om at min Far i himmelen hører min bønn. Håpet om evig liv i Guds rike er ved troen også full visshet. Det er en visshet som ikke bygger på min egen gjerning eller på en høy trosbekjennelse. Det er troen på Jesu frelserverk og på Guds ord og løfter som gir oss full visshet. Den enkle og ærlige troen gjør et menneske til en himmelsk velduft. Til lys og til salt i verden. Til en Jesu disippel og til en Herrens tjener. Og fører mennesket inn i samfunn med Gud og til sist inn i Guds evige rike. Det er er troens mirakel.
Troen er Guds gave. Denne troen oppstår ikke i et vakum. Troen i et menneskes liv vil ha et opphav utenfor mennesket selv. Den troen som er til frelse og som fører mennesket inn i troens gjerninger kommer av forkynnelsen. Og forkynnelsen kommer av Guds ord. «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.» Rom. 10:17.
Holder vi oss til Kristi ord så blir vi i den sunne læren! Troen vår hviler på, bygger på, eller kommer av et enkelt budskap. Det er det vi tror på: Et budskap. Og det avgjørende for oss er hvem som har forkynt dette budskapet. Hvem gav oss budskapet som vi tror på? Jo, det er forkynt av Jesus Kristus – Guds sønn! Troen på dette budskapet er vår levende, virksomme tro. Denne troen er enkel, forståelig og svært så kraftig og uendelig verdifull. For: «Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.» Rom. 10:10. Det er hjertet som tror. Og munnen bekjenner kun ærlig hjertets tro! Hjertet tror, munnen bekjenner og da ser vi at tro og gjerning er som hånd og hanske.
Menigheten i Rom hadde en tro som hele verden snakket om. En tro som Paulus takket Gud for. Det må ha vært en tro som bærer gjennom livets stormer og stråler frem på tross av forfølgelse og lidelse. Brevet ble jo skrevet i 56-57. Og i år 49 ble alle jøder drevet ut av Roma av keiser Klaudius. Det er historieskriver Orosius som opplyser dette. På denne tiden ble det ikke skjeldnet mellom jøder og kristne. Det kan godt være at det er gjennom disse nettopp disse trengslene at menighetens tro ble kjent over hele verden. Troen bar i gjennom og seieret over ytre prøvelser.
Og det er vel nettopp dette som er gyldig for oss alle: Den som lever i tro, virksom i kjærlighet, vil seire over verden. «For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro.» Joh. 1. brev 5:4.
Vår tro er visshet om å ha
Guds nåde i det lave,
den ingen av seg selv kan ta,
den er en Åndens gave,
den faste grunn i hjertet lagt,
ved ordet om den nådepakt
som er i Kristus stiftet.
Adolph Brorson 1735