Havet gav tilbake de døde som var i det.
Nærmest umerkelig kunne jeg høre. Virkelig?
Er det ikke en svak sus? Vann i bevegelse?
Å kjenner jeg ikke trykket mot trommehinnen?
Et tydelig knasp i øret… Jeg lever!
Jeg lever – hører – og til og med føler.
Så er jeg ikke bare en våken sjel. Jeg er en sjel med kropp.
Hvordan kan det gå til? At jeg nå lever…
Våkne opp av dødens søvn. Som en sjel uten ankerfeste.
Der alt dreiet seg om det levde livet. Meg og mitt.
Forundret hører jeg lyder og føler på trykk.
Vannet har lukket seg om strupen, dypet omringet meg,
Bommene på jordens porter slo jo igjen bak meg for alltid.
Likevel lever jeg nå. Og kroppen. Den gjenoppstår!
Jeg kjenner en viss uro. Ikke sterk. Den er litt på siden av tilfredshet og sjelero. Uroen dominerer altså ikke. Det er bare det – at nå opplever jeg noe helt ukjent. Det skjer ting. Og det er med meg det skjer. Uten at jeg kan kontrollere det. Enda mindre styre det. «Cogito, ergo sum». «Jeg tenker. Altså er jeg til». Men jeg puster ikke. Jeg hører susen og kjenner trykket av vann. Men enser ikke mer av kroppen. Descartes hadde rett. Jeg er jo til. Men hva er jeg? Et foster? Det er dette som gir meg litt uro. Ikke forstår jeg hva som skjer. Ikke kontrollerer jeg det. Og tiden. Er den opphørt? Men noe vet jeg. Jeg som var død er blitt levende og jeg har en kropp. Om den formes eller kun er uten følelse vet jeg ikke. Men jeg liker jeg utviklingen. Det er rette veien! Det går mot liv og enda mer liv.
–
Vakkert, vått og vilt. Juvastøl står det på skiltet. Dette er hverken dal eller kløft. Det er et juv. Og akkurat her, på dette umulige stedet, har det klemt seg inn en støl. Og tanken slår meg: – Har noen virkelig levd her? Umulig. Har jo hørt noen påstå at alt var bedre før. Av alle løgner må det være en av de største. Slik fløy tankene litt hit og dit. Nesten som radioen som scanner FM-båndet. Og ved litt impulser stopper tanken opp, for å spinne rundt litt. Behaglig og uten betydning.
Men du verden! Det var fint å kjøre den dagen. En varm sensommerdag. Men. Jeg kunne ikke la være å tenke på vinteren. Hvor dystert det blir i slike juv. Vilt dystert. Hvilken dualitet. Ett juv. Men to virkeligheter. Om vinteren dystert som, ja, som helvete. Og om sommeren like vakkert som himmelen. Dualitet. Jeg kjørte sakte over brua. For et syn. Kulpen, fossen og solskinnet fra øst. Og det varme draget i luften. Det er langt hjem og det kommer til å bli sent. Men det er verdt det. Sent hjem er en billig pris. De beste opplevelsene er gratis. Bare en tar seg tid. Og da mener jeg ta.
Jeg blinker inn på en av de utallige små passeringspunktene. To biler i bredden er umulig mange steder. Her må en faktisk planlegge. Merke seg hvor passeringspunktene er. Da vet en hvor langt det er å rygge om en skulle treffe en bil rundt neste sving. Passeringspunktet jeg stoppet på var mer som en parkeringsplass. Ligger midt i en sving og under elvekryss. Det var det «skruen» i baren på Hotell Maritim hadde kalt dette stedet. Han beskrev det ganske godt, det skal han ha. Elvekryss. Der vannet til turbinene i Sauda passerer juvet. Det ser ut som et klinket rør med radius på… sikkert en meter. Kunst. Ingeniør kunst. På andre siden av elven har det vistnok vært gruvedrift. Små svarte hull i fjellet og svære steintipper utenfor. Vakkert, vått og vilt. Det er en god beskrivelse. Idag, sensommerdag med sol, da er det mest vakkert i sin villskap. Så slår det meg. Hvor lite informasjon det er. Ikke et skilt, ikke en infotavle. Prøver de å holde det hemmelig? Litt sånn for seg selv? Som barn som ikke vil dele med andre…
Lent mot bilen står jeg lenge for å suge opp inntrykkene. Jeg enser ikke biler eller folk. De var heller ikke mange. Kun ser og gransker. Lar øynene mette seg på ingeniørkunst, gruvedrift, fossefall og sollyset som leker seg i juvet. Det er svalt men varmt nok og det er lukt av skog. Jeg lytter til elva, eller fossen. For her går den ganske bratt. Og elvefossen lager en jevn lyd av sus. Innimellom bryteer det over og blir brusing. Det er nydelig. Ubetalelig kostbart. Smak av harmoni og indre fred. Skapt av ytre impulser jeg evner å ta inn. Minuttene går. Mens jeg står der. I min egen nytelsesboble. Trenger stadig tanken seg på. «- Under guds vrede», hadde han sagt. Jeg burde jo ha svart ham: «- Det kjennes absolutt ikke slik ut». Her jeg står nå er alle typer vrede langt borte!
Jeg rister meg ut av nytelsesboblen. Åpner bildøren. Tar frem traktaten. Den er nærmest håpløs gammeldags i stilen. Kanskje 70-tallet? Papiret er billig, formatet er billig og trykket er nok billig det også… Det er nesten som selve traktaten byr meg imot. Før jeg har lest den. Noe som antagelig tar tre minutt. Men dette er dagen for dualitet. Så jeg leser!
«Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror!» En kraftfull heading smurt med solide bokstaver over hele forsiden. Og under står det med liten skrift: Rom. 1:16. Det må vel være for at jeg ikke skal tro at Jens Nilsen har kommet på det selv? Det må vel vise til at dette står i bibelen et sted? En bok jeg aldri har lest. Litt som med denne trakten. Bibelen byr meg liksom automatisk imot. Jeg kan lese hva som helst før jeg rører bibelen på hotell-rommet. Men hva dette mystiske Rom. 1:16 betyr. Det aner jeg ikke. Det må jo være en forkortelse. Kanskje jeg finner ut av det med en bibel? Kanskje jeg tar meg bryet med å sjekke det opp på neste hotell-rom. Muligens… kanskje.
Når jeg tenker etter nå ser jeg jo at jeg brukte langt mer tid på å fundere rundt Rom. 1:16 enn selve budskapet. Det gikk forbi. Nesten. Jeg analyserte raskt.
- Evangeliet er jo nøkkelen her.
- Det er en Guds kraft til frelse.
- Men kun for den som tror.
Og da har jeg flere spørsmål: Hva er evangeliet og hva skal jeg frelses fra? Så mye fikk jeg ut av denne billige traktaten. I all sin simpelhet hadde den klart å gjøre meg nygjerrig. Jeg må altså vite hva evangeliet er.
Det andre spørsmålet mitt kan jeg tenke meg til. Hva jeg skal frelses fra forstod jeg ut fra Jens Nilsens ord: «- Du er under Guds vrede». Så langt kan jeg oppsummere: Jeg er under Guds vrede, men evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror… Ok. Vi får se. Som ateist tror jeg jo ikke. Og dette gjelder jo kun de som tror.
Jeg ble svimmel. Hvorfor tenker jeg på dette nå? Rumling. Igjen! Jeg åpner ikke traktaten. Prøver heller å tenke på noe… mer jordnært. Som mat. Jeg avkler en Kvikklunch og kjører. Det er ikke vei dette. Det er en sti. Og den har de asfaltert. Det er nesten så en lurer. Har de konkurrert om hvem som kan lage smalest vei? Hvor mange svinger kan vi få til på så og så mange kilometer? FV 520 må vel være blant nasjonens ti på topp. Folk finner seg sannelig i mye!
Kanskje fordi det er vakkert, vilt og vått? Og så har det alltid vært sånn. På toppen av det hele har vel folk vendt seg til at det er slik det er. Har jo hørt om steder der det blir motstand mot forandring selv om det utelukkende er et fremskritt. Kanskje det er slik her og?
Jeg liker det progresive, urbane og fremoverlente livet. Ja – igjen kjenner jeg selvtilfredsheten gi meg ro. Fint å oppleve – fint å kjøre igjennom.
Det ble lys. Og lyset var godt.
Under lukkede øyelokk dimmer det.
Susen jeg tidligere hørte er nå blitt tusener av stemmer.
Lyset som dimmer varmer opp kroppen.
Men jeg våger ikke se, ikke enda.
Er ikke klar for det nye livet. Må fortsette litt –
å leve i det som var. Der var selveste jeg Konge.
–
Opp, opp og opp. Og så et veikryss. Jeg er ute av juvet. Slettedalen står det. Dit skal ikke jeg. Mitt mål er Røldal. Tankene flyr. Hvor viktig det er å sette seg mål. Far min sa alltid det. Sett deg et stort mål. Et mål som er så stort og langt borte at det er nesten umulig. Så setter du deg delmål på veien. Deretter gjør du alt du kan for å realisere det. Det var hans oppskrift. Jeg spurte ikke hva som var hans livsmål. Turte ikke det. Jeg bare konstaterte at han egentlig ikke hadde oppnådd så mye. To skilsmisser, ny samboer. Igjen. En konkurs og egentlig for gammel til å ha såpass god strekk på fleksi-lånet. Jo. Jeg hørte alltid på far. Samtidig forstod jeg at det ikke var så enkelt.
Hellandsbygd. Jeg ble overrasket. Gårdsbruk, hus, kraftverk… til og med et kapell. Det bor folk her!Jeg sa det litt høyt til meg selv. Sukket litt medfølende. Ja, jeg ser jo ingen…. men alt dette kan jo ikke være sommerhus. Eller vinterhus! Over brua og rett opp. Jeg var på et vis glad for å ha kommet forbi. Grunnløst fryktet jeg at stedet hadde en magisk makt til å fange folk. Fange oss som kjører igjennom. Vi som kanskje bare stopper troskyldig. Så blir vi betatt og henrykt. Treffer noen innfødte. Før vi helt har forstått det. Sitter vi der med et hyttetun og er blitt hedling. Sånn på lek. Et slikt sted er nok Hellandsbygd. Vakkert nok til å fortrylle en stakkars forbireisende. Men nå har jeg passeert. Nå er jeg trygg.
Inn i et nytt juv. Nei. Dette er en kløft. Gigantisk. Selvsagt. Der kommer det to bobiler. To. Da er det ingen tvil om hvem som må rygge. Jeg snøfter. Lettere stresset ser jeg etter passeringspunktene. Ingen på deres side og ingen på min. Da er det heller ingen bønn. Jeg må rygge. Men hvor langt? Fasinert over villskapen glemte jeg å se etter passeringspunktene… Kanskje det går. Jeg rygger meg helt ut i den svingen bak der. Det kan gå. Godt ned i grøfta og så håper jeg denne innsatsen holder. Våger ikke mer. Mot meg kommer en pensjonert tysker med bilen full av pølser, boksmat og Bayer. Jeg hadde ikke rare håpet nå. Tanken slo meg at jeg heller skulle fått meg et hytte-tun i Hellandsbygd. Nå derimot. Risikerer jeg å få denne gestikulerende tyskeren med svetteperler i barten. Veltende over meg. Mens jeg kjeftet stille for meg selv lirket de seg forbi. Det samme gjorde egne fordommer. De dampet bort av lettelse.
Og for liksom gjøre det godt igjen tenkte jeg på alt det gode vi har fått fra Tyskland. Alle bilene. Opel, VW, Audi, BMW og Mercedes. Verdens beste biler. Det samme kan vi si om industrien: Bosch, Simens og AEG. Og så har vi de tyske kanslerene: Helmut Kohl, Gerhard Schröder og Angela Merkel. Solide og gode politikere.
Merkelig hvordan jeg. Selv med min beste vilje. Ikke kan la det være. Jeg kan si fryktelig mye godt om tyskere. Jeg klarer bare ikke gjøre det uten et stort MEN. Jeg må liksom henge på krigen, Hitler, Nazisme og konsentrasjonsleirer. Og jeg må undre meg over at den største og mest utviklede kulturnasjonen i datidens verden. På ti år ble nazifisert. Et negativt mirakel så stort at det ikke er til å tro! Umulig å forklare. Aldri mer sier vi. Og mener det. Mon det! Uansett: Alt godt til dagens tyskere! Bare de ikke vinner fotball VM!
Jeg passerer Breiborg og snirkler meg videre. Er godt over tregrensa nå. Fjellets villskap stråler mot meg i solnedgang. Fjellmasivene danner lange skygger. Lyset har nå det orange og litt røde preget. Og veien. Den består kun av hårnålssvinger. Egentlig et negativt mirakel det også. Hvordan er det mulig å bygge kun hårnålssvinger? Der ser jeg endelig støtten. Eller «støttå» som «skruen» på Maritim kalte den. Jeg stoppet. Ville ta inn synet av solnedgangen i fjellene. Kjenne det lune draget av sensommer toppet med et snev av skarphet. Den skarpheten i lufta som aldri helt slipper taket på høyfjellet. Jeg ser på veien. «Skruen» fortalte at den var bygd av EFP under Koreakrigen. Da tjente de så mye penger på smelteverket at de skjulte kostnadene med veienbyggingen. Det var ingen post i regnskapene som het Røldalsveien. Hovedkontoret i USA var lykkelig uvitende. Han lo godt av den røverhistorien. Vist eller gale, det får være som det vil.
Enhver nordmann blir salig på fjellet. Det er religiøst vakkert. Hellig og mektig. Å stå på toppen. Inntrykkene beveger stemninger i meg. Å sette ord på det er ikke mulig. Den som best har klart å fange det. Det må være Kittelsen med Soria Moria. Det er det jeg ser nå. Bare enda mektigere. Det er storhet. Det er faktisk herlighet. Og jeg. Jeg er en del av det…
Dualitet. Jeg bestemte meg. Solnedgangslys er vakkert. Motsatsen er mørkemannen. Hva var det han sa? Eller var det i traktaten jeg leste det? Storheten i skaperverket. Storheten i det jeg nå ser. Det kan jo ikke være tilfeldig. Det vitner jo om en Skaper. En vilje og en hensikt. Men hvorfor skulle Gud være vred på meg? Nå var det vel ikke det Jens Nilsen sa. Han sa at jeg var «under Guds vrede». Da blir det mer min stilling som er feil. Posisjonen jeg har. Den plasserer meg under Guds vrede. Hadde han sagt: «- At Gud var vred på meg». Da måtte det være en spesiell handling som forårsaket det. Det må vel være rett forståelse. Kanskje.
Byråkraten i meg elsker språket. Presisjonen i ordene. De omstendlige formuleringene. De er der for å hindre misforståelser. Men de krever også presis lesing. Jeg hentet frem traktaten, gikk opp til støtten. Satte meg ned, mot øst, godt inntil med ryggen og leste:
«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» Joh. 3:16-18
Av og til så leser jeg uten å forstå eller å høre. Jeg skummer over teksten. Den sier meg ingenting. Det er fjernt. Det kunne like godt vært gresk. Det er som tørt papir. Knusk. Smakløst gammelt brød uten pålegg. Det er som når jeg var mindre. Mor snakket til meg, men jeg ville ikke høre. Da var det greit å snakke litt med seg selv. Da kunne jeg ikke høre mor. Min egen støy ble som en mur. Litt sånn er det. Jeg leser – men tenker på noe helt annet. Uviljen er der. Opporturnisten. Opprøreren. Jeg innser at det krever vilje, arbeid og konsentrasjon for å forstå hva teksten sier. Jeg bestemmer meg. Fordi jeg nettopp har erkjent at det må være en Skaper. Om aldri så fjern og ukjent. Og fordi jeg er midt i dette fantastiske skaperverket. Kanskje Han har noe å si meg? En gang til. Sakte!
«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn». Okay. Målet på Guds kjærlighet er altså at han gav sin sønn. Jeg forstår at da elsker Gud høyt. Da gir Gud det kjæreste han har. Og siden det understrekes den enbårne, må vel kanskje det bety, at det var den eneste sønnen. Jeg vet jo ikke, men det må vel være Jesus som er denne sønnen. Så Gud elsker verden så høyt at han gir Jesus. Okay.Da innser jeg jo at det er kjærlighet. Jeg er jo ikke helt kunnskapsløs så jeg forstår jo feiringen av jul og påske. Jens Nilsen tror altså at dette har skjedd. Historisk. Jesus var en mann av kjøtt og blod – men han var også Guds sønn.
Jeg klarte å samle tankene så mye at jeg mente selv at jeg nå forstod. Hva Jens Nilsen trodde. Nå var det ikke tro jeg var plaget med. Det var tvil. Er det mulig? Kan det… er det… en liten mikroskopisk mulighet… for at Jens Nilsen har rett? Tvilsomt. Jeg levnet budskapet lite håp. Solen gikk ned. Nå lå rødskimmeret kun på de øverste toppene. Hvor vakkert. Hvilken ro, lykke og salighet. «- Jeg elsker livet.» Kvapp til litt over egne ord. Hadde jeg sagt det høyt? Måtte se meg rundt. Ingen som hørte meg. Tok meg i det og strammet meg selv opp. Litt vel mye følelser her nå!
Jeg samlet meg og leste neste setning: «…for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Jeg formulerte det jeg leste med egene ord. Det det står er altså: Den som tror på Jesus går ikke fortapt. Det er greit. Å tro på Jesus må vel da bety å tro på det Jesus lærer. Tror jeg på det, og gjør det, da går jeg ikke fortapt. Fortapelse må jo være knyttet til Guds vrede. Gud gav altså sin sønn for at jeg ikke skulle gå fortapt. Det gjorde han av kjærlighet. Og den som ikke går fortapt har evig liv. Det er ingen middelvei her. Det er jo til å bli svimmel av.
Det avgjørende er om jeg tror det eller ikke. Tro eller tvil. Jeg var ganske selvtilfreds. Hadde denne gode følelsen av at nå forstod jeg litt av hva Jens Nilsen og denne traktaten fortalte. Selv om jeg ikke var overbevist til tro så var jeg tilfreds med mitt lille studie. Igjen fikk jeg denne godfølelsene som kommer i det jeg gir noe ukjent rom. Rom i livet mitt. Som om jeg er raus.
Jeg ble irritert på meg selv. Nok surr. Tilbake til det virkelige liv. Jeg krøstet traktaten til en ball. Reiste meg og kastet den så langt jeg kunne. Ned i juvet på sørsiden av støtten. Ut av syne og ut av sinn. Skumring og ingen bil, ikke en sjel, så langt jeg kan se. Jeg lot radioen søke mens jeg kjørte over demningen til Svartavann. Johnny Cash. Bedre blir det ikke. Jeg skrudde opp volumet for å overdøve egne tanker.
You can run on for a long time
Run on for a long time
Run on for a long time
Sooner or later God’ll cut you down
Sooner or later God’ll cut you down
Selvsagt! Milevis fra et toalett. Jeg stoppet. Så ut over Svartavannet. Bærer navnet med rette nå i skumringen. Det var kanskje 30 meter ned. Her kan den mest bluferdige og sjenerte stille seg opp. Det er bare å gjøre det nødvendige. Det er større sjanse for å vinne i lotto enn at noen skulle komme forbi her. Akkurat nå. Jeg skrittet over det lave autovernet. Hastet på selv om jeg var helt alene. Ferdig tok jeg automatisk etter tørkleet i lommen. Og sammen med tørkleet fulgte to-hundre lappen med. Jeg kjente det. Og skjønte det… Skumring. Jeg kaster jo ikke penger. Frem med mobilen og på med lommelykten. Der ut på berget. Selvsagt på kanten. Svakt vibrerende i trekken.
Jeg såg tustene rett bakenfor. Holder jeg fast i de vil jeg kunne nå ut til seddelen. Det er tross alt penger som er både arbeidet og skattet for. Uten å tenke gjorde jeg det. Tok tak i tustene. Strekte meg godt ut. Fikk tak i pengen mellom peke og langfinger. Da røk tustene. Det eneste håpet jeg nå hadde var å flytte foten ut på berget. Raskere enn jeg trodde var mulig, gjorde jeg det. Dette var livsfare. Med foten på rett sted ville jeg ha kraft til å stoppe de 80 kiloene som nå var på vei ut for stupet. Foten plantet seg rett i småsingelen. Ut i lett spagat, rullet rundt og jeg fallt. Fritt fall ned i skumringens mørke.
Ett sekund. To. Jeg viste dette var maks krise. Dette er slutten. I to lange sekunder var jeg bokstavlig livredd. Frykt for smellen som måtte komme. Men uten en lyd. Ikke før jeg traff berget helt nede ved vannet. Jeg satte i et fryktelig skrik. Skulder, rygg og hofter må ha blitt knust. Helt stille seg jeg ned i vannet. Lammet. Fanget i smerten og sjanseløs i vannet så jeg frem til døden. Det svartnet. Tanken slo meg: Død – er du min frelser?
Go tell that long tongue liar
Go and tell that midnight rider
Tell the rambler, the gambler, the back biter
Tell ’em that God’s gonna cut ’em down
Tell ’em that God’s gonna cut ’em down
Oppstandelse. Full av forundring.
Som et barn ser jeg på meg selv.
Jeg er igjen en levende sjel med en vital kropp.
Sammen med myriader av andre trekkes jeg mot lyset.
Lyset stråler mot meg og jeg treffes av en himmelsk herlighet
Fullkomment. Rent. Hellig. Overstrømmende herlig.
Da ser jeg meg selv. Naken! Hvilken skam…
«Og jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel flyktet bort fra hans ansikt og var ikke lenger til. Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.» Åp. 20.11-15
Jeg ble dømt etter mine gjerninger. Mitt navn stod ikke livets bok. Den annen død er ingen søvn eller hvile. Det er evig pine. Hva er min skyld siden Gud dømmer meg så hardt? Lovbruddene… umoralen… opprøret mot Herren selv… Jeg holdt ikke mål. En synder som forkastet frelseren Jesus Kristus.
I dommen er det ingen nåde. Ingen ankemulighet eller en ny sjanse. Dommen er svart eller hvit. Den er alt eller ingenting. Evig liv i Guds rike eller evig fortapelse i ildsjøen. Mine gjerninger dømmer meg. I mitt selvbedrag trodde jeg at jeg var helgardert. Jeg ville ikke vite av Gud og fornektet Hans eksistens. Jeg bedro meg selv. Jeg trodde Guds kjærlighet tillot meg å leve i lovløshet. Det var det jeg ønsket og ville tro. Jeg trodde løynen. Ødelagt av synden. Ubrukelig for Gud. Jeg ble forkastet i dommen. Selvforskyldt.
Med veldig kraft kastes jeg bort. Ned i ildsjøen – For evig og alltid. Håp er ikke mer og pinen er evig.