«Blant dem er også dere, som er kalt til å høre Jesus Kristus til. Jeg hilser dere alle, som er elsket av Gud, dere hellige som er kalt av ham.» Rom. 1:6-7
De som er hellige, elsket av Gud og hører Kristus til – er i denne posisjonen fordi de er kalt av Gud! Det er så menneskelig å tenke at dette er vi i egen kraft og etter egen vilje. Vi vil gjerne fremheve vår egen innsats. Da blir det som å si at jeg er hellig fordi jeg selv har valgt å være hellig. Eller; jeg hører Kristus til fordi jeg valgte Kristus. Videre kommer det til uttrykk med ord som: – Den gangen jeg gav meg til Jesus. Eller: – Den gangen jeg ba og inviterte Jesus inn i mitt liv. Og det er jo sant. Men det er ikke hele sannheten. Og en halv sannhet blir en løgn. Sannheten er at vi gav vårt liv til Jesus Kristus. Og vi kunne – og kan – gjøre det fordi Gud kalte oss.
Da forstår og erkjenner vi også at at det er Gud til ære. Det er jo hans vilje og gjerning i oss som muligjør for oss å ta imot. Da kommer også takknemligheten og lovprisningen til Gud. «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å motta all pris og ære og makt. For du har skapt alle ting, du ville det, og de ble til, skapt av deg.» Åp. 4:11. Ingen kommer til Jesus Kristus eller inviterer ham inn i livet uten at Gud først tenner troen, lyser opp og griper det indre i mennesket. Det er Den Hellige Ånd som levendegjør og beveger en synder til å vende om, få tilgivelse, døpe seg og ta imot Guds Ånd. Og det skjer ved forkynnelsen av evangeliet. Det er Gud som kaller og så responderer mennesket på kallet. «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham; og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Joh. 6:44
Det er nok noen som tenker at de skal komme til Kristus når det passer dem. Og det er alltid senere, en gang i fremtiden. Gud kaller på et møte, eller i det en leser bibelen hjemme. Men kallet skyves bort og inn i et ubestemmelig senere. I dag er det så mange ting vi kan hengi oss til og slik flykte bort fra Gud. Vi kan fylle livene med interessante hobbyer og god underholdning. Vi kan til og med engasjere oss i gode og oppbyggelige aktiviteter til andres beste. Vi kan ofre oss for gode gjerninger, til og med religiøse gjerninger. Men det finnes ingen erstatning for Gud som kaller. Det er ingen annen vei enn å gi seg til Gud. En personlig erkjennelse av at jeg er en synder som trenger både nåde og frelse. Det er det Guds kall krever av oss. Og det er kun to svar. Enten tar vi imot kallet og overgir oss til Gud eller vi forkaster Gud og kallet. Det finnes ikke en tredje vei, gode gjerninger eller religiøse aktiviteter, som kan erstattet det personlige kallet Gud har over livet til hvert menneske.
Det kan oppleves skremmende å være kalt av Gud! For det krever mot å vende om og forandre livsstil. Men det er veien vi skal gå. Og da forstår vi at porten er trang og at veien er smal. «For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» Matt. 7:13-14
Den kalte erkjenner nok hva som burde gjøres og kanskje også nødvendigheten av å gjøre det. Men det er litt problematisk. For hva vil ektefellen, samboeren eller kjæresten si? Barna, naboene, kollegaene, vennene? Så er kanskje også spørsmålene mange: Omvendelse krever disiplin og forandring av livet. Og hvordan skal jeg få bekjentgjort at jeg nå er en kristen? Hva forventer andre kristne av meg? Og så er det alle paradoksene og tankene. En omvendelse er gjennomgående og krevende! I alt dette så kan vi lett glemme det store i at det er Gud som kaller…
Det er den Allmektige som kaller mennesket inn i samfunn med seg. I det øyeblikket mennesket gir etter for kallet og erkjenner at nå vil jeg gi mitt liv til Jesus Kristus, nå vil jeg høre Gud til og bli et Guds barn. I det øyeblikket kjemper ikke mennesket alene. Gud vil menneskers frelse! Ja – det er Guds vilje at alle skal bli frelst. I det en synder vender om og gir sitt liv til Gud – i det øyeblikket er Herren selv med. Gud elsker å frelse syndere. Men de må ta imot kallet! Guds barn har nå en Far i himmelen som hører den som ber! Og Faderen vet alt hva barnet trenger. Gud har for den omvendte en vei gjennom alle prøver, trengsler og utfordringer som kommer på i livet. Det er en smal vei men den fører frem. Frem til livet. Det evige!
Salme 91 forteller om hvordan det er å høre Gud til. «Den som sitter i Den Høyestes ly og bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: «Min tilflukt og borg, min Gud som jeg setter min lit til! Ja, han berger deg fra jegerens snare, fra pest som legger øde…» Gud vil menneskets frelse!
Den kalte får en himmelsk dimmensjon over livet. Så må vi heller ikke glemme menigheten. Der finner vi trossøsken. Mennesker som har vandret med Gud i mange år og som kjenner Herren! Menigheten vil støtte og hjelpe. Det er derfor fellesskapet er så viktig. Det vil styrke oss og veilede oss slik at vi ikke gir opp, går trette eller blir nedbøyde! «Den som seirer…» lyder Herrens ord gjennom sendebrevene i Åpenbaringsboken. Vi kan ikke seire i egen kraft, men i Kristus kan vi overvinne alt som møter oss i dette livet.
Gud, når du til regnskap kaller
meg for alt hva jeg har gjort,
finnes, akk, i hver en alder
livets tilsvar tungt og stort.
Skyld og gjeld og synd og brøde,
mange, mange tusen pund!
Herre, hvordan kan jeg møte
frem for deg i regnskapsstund?
For din nådetrone faller
jeg med ydmyk anger ned,
ber og roper og påkaller:
Herre, ha tålmodighet!
Jesus, kom med dine summer,
og min gjeld for meg betal!
Frels min sjel fra evig kummer,
be meg inn i himlens sal!
Magnus Brostrup Landstad 1861