«Disse hendelsene peker fram mot vår tid; de skal lære oss ikke å ha lyst til det onde, som de hadde det.» 1. Korinterbrev 10:6:
Hendelsene Paulus viser til er fra Israels utvandring. Moses fikk befaling om å ta med seg hele folket og gå ut fra Egypt og inn i det lovede land. Historisk skjedde dette omkring år 1500 f. Kr. men bibelfortellingen er også et åndelig forbilde for oss kristne. Vi bryter med verden (Egypt) og går på den smale vei (ørkenvandring) mot det lovede land (Kanaan/Guds rike).
På denne vandringen, som er en historisk hendelse og et åndelig forbilde, skjedde flere ting som peker frem mot vår tid. Nå skrev jo Paulus dette i år 57, så det er snart 2000 år siden. Likefullt er det også for «vår tid». Paulus gjør det gjeldende for menighetens tidshusholdning. Jesus ropte ut et nådens år: «… fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.» Luk. 4:18-19. Først når Jesus kommer igjen avsluttes nåverdende tidshusholdnig. Det som pekte frem til Paulus sin tid også peker derfor også frem til vår tid.
Paulus skriver til menigheten i Korint. Det er altså menigheten dette gjelder. Ikke verden eller samfunnet rundt oss. Menigheten har åndelig talt utvandret fra verden. Veien er Kristus og veien er smal. Og vi har et mål. Det er den himmelske stad og det evige Guds rike.
Under Israels vandring i ørkenen, ut av Egypt og mot det lovede land, oppstod det forskjellige hendelser. Paulus holder disse frem: «Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, …» (11). Vi har altså advarende eksempler fra det gamle testamentet som er til rettledning for oss. Oss er vi som tror på, og følger, Jesus Kristus idag. Vi kan takke Gud for at vi har denne gode rettledningen.
Disse advarende eksemplene forteller oss at det går en grense for Gud. Kristne, troende, menigheter og kirker kan handle på et vis som fører oss inn under Guds tukt. Tukt hvis hensikt skal virke til omvendelse fra synd og ondskap. Omvendelse er ikke bare å vende seg fra det negative. Det er også å vende seg til det positive. Til renhet, hellighet og trygghet i den allmektiges skygge. Tukt har til hensikt å føre oss tilbake under Guds nåde og inn i Guds fred. Virker ikke tukten til omvendelse ender det i frafall, dom og fortapelse. Fristes vi og har vi lyst til det onde? Skriften advarer oss klart: Gi ikke etter for den onde lyst.
Paulus trekker frem tre handlinger som førte Israel under tukt. Disse handlingene kunne endt med at folket gikk helt til grunne i ørkenen. Men under Moses ledelse omvendte de seg hver gang og Gud tilgav og tok seg igjen av dem.
Det første som vakte Guds vrede var avgudsdyrkelse: «Dere skal heller ikke bli avgudsdyrkere slik som noen av dem.» (7) Paulus sikter til Gullkalven Aron fikk laget og som folket ropte ut til å være Gud. «Dette er din gud, Israel, han som førte deg opp fra Egypt!» (1. Mos. 32:4). Få kristne vil falle inn i åpenlys avgudsdyrkelse. Å dyrke, tilbe eller delta i ritualer til Allah, Shiva eller Isis. Likevel er det er mange som utøver yoga og meditasjon. Yoga er hinduistisk og er knyttet til dyrkelsen av Shiva. Meditasjon springer ut fra buddhismen. En annen fare er religionsblanding. Synkretisme advarer Paulus imot med ordene: «Dere kan ikke drikke både Herrens beger og de onde ånders beger.» 1. Kor. 10:21. Så må vi nevne en ting til som lett kan fange oss nordmenn. Setter vi vår lit til Gud eller stoler vi på mammon? Pengegriskhet er avgudsdyrkelse. (Ef. 5:5). Ikke bruk av penger – men pengegriskhet.
Det andre som kan føre oss inn under tukt og frafall er hor. «Heller ikke må vi drive hor, slik som noen av dem gjorde, så tjuetre tusen mennesker ble drept på én dag.» (8). Hor er å ha lyst til det onde. Selve fortellingen står i 4. Mosebok 25. Men hva er hor? Det er vel all seksuell omgang utenfor ekteskapet. Men vi må nok definere det mer presist for Jesus gjør det klart at hor kan skje i hjertet. «Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.» Matt. 5:28. Derfor er spørsmålet hvordan det er med vårt hjerte. Er det rent for hor? Og selv i vår tid der også kristne skiller og gifter seg på nytt gjelder Jesu ord: «Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» Matt. 19:9.
Hvem av oss har alltid et rent hjerte? Hvem av oss er uten synd? Løsningen er ikke å ta bort Guds ord og dermed ta bort sannheten og lyset. Løsningen er å erkjenne synd i hjerte og gjerning, vende om og søke Guds nåde til hjelp i kampen mot den onde lyst. Er Gud med oss hvem kan da være mot oss?
Den tredje lysten til det onde som Paulus trekker frem er: «La oss heller ikke utfordre Herren,…» (9). Hvordan utfordret Israel Herren? Det står at folket ble utålmodig. De begynte å klage. «Vi er inderlig lei av denne elendige maten». (4. Mos. 4:21). Det var mannaen, maten fra himmelen de klaget på. Hva gjør menigheten når den er utålmodig? Klages det? Feil sanger, feil type møter, feil forkynnelse. Feil visjon. For mye, for lite, for langt og for kort… Så ender vi med å prøve å lage menigheter slik mennesker vil ha dem. Og menighetene fylles opp med det mennesker vil ha. Da har vi ikke bare utfordret Herren men også gjort opprør og mytteri. Menigheten hører Herren til. Han er hodet. Maten er himmelsk! Samfunnet hellig. Bli ikke utålmodig mens vi venter på Herren!
Jesus har ledet oss inn på sin vei. Til tider kjennes det nok ut som en ørkenvandring. Men veien går til det lovede land. Og Jesus har lovet å være med. Det er sant som vi synger: «Han tek ikkje glansen av livet, den frelsar som kaller på deg». Og langs den veien opplever vi himmelsk salighet og glede som ikke finnes andre steder.
Ha ikke lyst til det onde. For avgudsdyrkelse, hor og det å utfordre Herren vil Gud aldri akseptere. Den gudfryktige forstår det og hviler i løftet: «Herren vet altså å utfri de gudfryktige av prøvelser, men å holde de onde i forvaring inntil straffen på dommens dag,…» Peters 2. brev 2:9.
En liten stund med Jesus
når synden volder ve,
Og vantro vil meg hindre
på Ordet blott å se –
En liten stund med Jesus,
og byrden løftes av
Og faller fra min skulder
i Kristi åpne grav.
Anne Louise Ashley-Greenstreet 1871