Jeg fant Gud!
Det er nesten for utrolig til å være sant. Men det er så sant. At det er helt sant. Jeg fant Gud. Eller Gud fant meg. Det spesielle er stedet Gud møtte meg på. Den naturlige tanken er at det skjer i kirken, i de flotte katedralene, på de store konferansene eller gjennom de spektakulære og dramatiske TV-programmene. Jeg fant, som sagt, noe av Gud der. Litt avglans av Gud. Slik ansiktet til Moses skinte etter at han hadde vært sammen med Gud på fjellet. Slik har alt dette, lett tilgjengelig kristne, en avglans av noe gudommelig. Men Gud har langt mer for mennesket enn kun avglans av himmelsk herlighet. Jeg kjente kallet – ett kall langt forbi det verdslige, billige og lettvindte.
Jeg fant Gud hos en ganske liten, forsiktig forsamling. Nå steg imidlertid innsatsen betraktelig. Mitt neste fremstøt i min søken, ville trekke med seg betydelige sosiale omkostninger. Jeg ville gå til en liten frimenighet på stedet. En pinsemenighet. Det var disse som kirkefolket vegret seg for å ha fellesmøter med. De ble blant flere ting stemplet som gjendøpere. Møtene var vistnok voldsomme med skriking og hoiing, liv og røre. Det var mange som mente mye. De hadde aldri vært der. Men fordommene blomstret hos mange. Det er alltid noen det er greit å baktale dramatisk. Disse pinsevennene tilhørte disse noen. De var egentlig ignorert og lettere foraktet.
Det hindret meg selvsagt ikke fra å gå. Disse pinsevennene var litt… Kan vi si markante kristne? På et lite sted ble derfor disse vennene også stigmatisert. Kommentarer som; «Han Jesusen…» eller «super kristne» eller «liksom kristne»… var baksnakk enhver som gikk i denne menigheten måtte regne med. Stemplingen kom etter hva som måtte passe best. Alt etter anledningen. Budskapet fra nærsamfunnet var klart. Som markant kristen passer du ikke inn. Du går ikke i takt. Du følger ikke strømmen… Samtidig var det en viss grad av tåleranse: «Vi kan tåle deg så lenge du ikke prakker på oss dine verdier, din tro og din overbevisning.» Men dit gikk jeg. Hvorfor?
Jeg hadde en dyp lengsel etter Gud. Nærmest desperat var jeg etter hvert villig til å ta hvilke omkostninger som helst. Jeg forstod såpass at Gud ikke lot seg finne. Før jeg var villig til å gi opp alt. Det takker jeg inderlig min Herre for. Hva var det jeg fant i denne lille ignorerte flokken? Hva var det de hadde? Musikken var enkel. Sangen var enkel. Bønnene var enkle. Lokalet var enkelt. Forkynnelsen av Guds ord var enkel. Her var ingen liturgi. Ingen geistelig. Kun vanlige menn og kvinner. Unge og eldre. Hva fant jeg hos dem? Svaret er på tre bokstaver. Tro! Endelig fant jeg noen som hadde tro. Det de trodde på var Guds ord og evangeliet. Og de trodde koste hva det koste ville. På mitt første møte kom jeg sent og gikk tidlig. Jeg ville bare møte Gud. Ikke mennesker. Og Gud møtte meg. Hvordan? Gjennom troen disse menneskene forkynte og vitnet om. Jeg forstod omsider at vi møter Gud gjennom andre mennesker. Gud bruker sine.
Og jeg fant. Fordommene alle gjerne ville fortelle meg om menigheten. De stemte jo ikke. Det kunne være høylydt på noen møter. Det kunne være engasjement. Alt var innenfor greie rammer. Ingen klatret i gardinene. Ingen lå på gulvet og frådet. Heller ikke kom det profetier i øst og vest. Det var ingen maktmisbruk eller domminerende autoritet. Jeg ble møtt med kjærlighet og respekt.
Selvsagt var det kollekt. Forsiktig og underordnet. Mammon var ikke gud. Det overordnede fokus var på Jesus Kristus og alt annet så ut til å skje i kjærlighet og tro ut fra det fokuset. Jeg var overveldet. Gleden over det jeg hadde funnet overstrømmet meg.
Endelig hadde jeg funnet noen som hadde tro på Gud. Deres interesse var ikke at jeg skulle gå i deres menighet. Det var selvsagt ønskelig. Heldigvis var motivet både dypere og renere. Det var at troen de forkynte og budskapet de formidlet skulle føre meg inn i en personlig relasjon til Jesus Kristus. Mange år senere erkjenner jeg at en slik menighet er ekte gull. Uansett hvor enkel, liten og foraktet den er. For den lærer veien til Gud i sannhet. Den smale veien. Der lærte jeg å tro på Gud. Og enda viktigere: Jeg kom i en personlige relasjonen til Gud. Det er først da Livet med stor L begynner. Hvordan skjedde det?
Jeg ble en Jesu-disippel. Jeg ville følge Jesus. Det finnes ingen kurs eller skole for dette. Det er en overbevisning Gud gir i hjertet på den som søker ham. Jesus omtaler denne innstillingen i Matt. 11:12: «Fra døperen Johannes’ dager og like til nå blir himmelriket stormet, og de som stormer det, river det til seg.» Jeg stormet himmelriket og rev det til meg. Jeg måtte ha det.
Det var to ting som drev meg. Jeg var fullt overvebevist. Det er troen. Overbevist om at Jesus Kristus kalt meg til å være sin. Den troen skapte i meg en altoppslukende glede og kjærlighet til Gud. Jesus drev meg inn i sin nærhet. Det elsket jeg ham for. Jeg elsket Jesus så høyt at jeg var villig til å gjøre alt. Alt jeg kunne for å nå frem til Ham. Alt jeg kunne for å please Ham. Hvorfor? Fordi jeg i ham fant nåde, tilgivelse fred, kjærliget, sannhet, fremtid, håp… Slik kan listen fortsette. Han tok mitt mørke og tomme liv. Lyste det opp og fylte meg med alt som er godt, rett og sant. Mitt indre menneske, mitt hjerte… ble nytt. I det Jesus, åndelig talt kom inn i mitt liv, ved troen, ble jeg født på ny. Jeg ble frelst. Forsonet med Gud. Jeg ble et Guds barn. For meg, av alle, det største og mest merkverdige under. Ubegripelig nåde.
Jeg kunne tåle all mulig spott. Jeg kunne gått på glødende kull. Jeg kunne gått i kloster og solgt alt jeg eide. Den som ikke har opplevd dette. Kan ikke forstå det. Og alt kom av troen. «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.» Rom. 10:17. Og Kristi ord er jo evangeliet. Og i evangeliet er Guds kraft til frelse. Gud lærte meg: Vi blir ikke frelst i egen kraft eller av egen kløkt. Det ER Guds kraft som frelser. Og den kraften utløser Gud ved troen på evangeliet. Uten tro på Gud kan ingen bli frelst. Men hvilken rikdom for den som tror på Guds evangelium! Jeg var gått over fra vreden til Guds kjærlighet.
Min kjærlighet til Jesus Kristus var på det rikeste. Den var fullkommen, hel og brennende. Hvor møtte jeg Jesus Kristus. I menigheten. Derfor elsket jeg menigheten. Som et nyfødt barn er helt avhengig av mor, slik var jeg helt avhengig av fellesskapet. Det var der jeg lærte å be til Gud. Det var der jeg ble formant til å lese Guds ord. Det var der jeg lærte den sunne læren. Og det var der jeg kunne døpe meg, få nattverd og ha fellesskap. Alt i Jesu navn. Jeg elsket menigheten.
Så kommer det store men. Med stor glede og begeistring følger det jo også naivitet. Jeg kunne ikke forstå annet enn at menigheten speilet himmelen. Det gjorde den. Men en menighet er ikke himmelen. For i menigheten var det grupperinger. Det var de som var konservative og de som var litt mindre konservative. Det var de som var bokstavtro og så var det de som var litt mindre bokstavtro. Slik vil det alltid være. Vanskeligere ble det med personlige sympatier og antipatier. Noen ble fremsnakket og det er bra – om det ikke er for å indirekte baksnakke andre. Noe som er alvorlig synd.
Denne fantastiske menigheten. Som er gull. Som jeg elsket. Den var åndelig og speilet himmelen på det vakreste. I enhet og full av kraft steg lovprisningen til Gud. Menigheten var fullkommen «den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.» 1. Tim. 3:15. Andre ganger var det, i samme menigheten, det kjødelige i mennesket som rådet. Da ble det uro. Enheten opphørte. Kiv, strid, markeringer og til og med selvhevdelse. Det milde ble erstattet med det harde. Det ble som Jakob skriver til menigheten: «For hvor misunnelse og selvhevdelse rår, der er det uorden og alt som er ondt.» Jak. 3:16. I det en menighet går fra åndelig enhet til kjødelig selvhevdelse kommer også prøvelsene. Sakte og sikkert vokste jeg åndelig og jeg lærte. Dette er noe alle menigheter stadig går gjennom. Alt skal prøves.
Menigheten var så liten at den hele tiden virket å balansere på grensen til å opphøre. Den var såpass løs i strukturen at enhver ulv i fåreklær tilsynelatende kunne «kuppe» den. På toppen av alt var den så stigmatisert og utstøtt at kun medlemmer våget seg inn på møtene. Den ble til tider møtt med massiv kritikk. Kritikken var alltid hardest fra de som var innom en kort periode og så gikk bort igjen. De ville modernisere og moderere. Gjøre den mer akseptabel for nærsamfunnet. «Musikken var for gammeldags.» «Vi må ikke forkynne synd – men Guds kjærlighet». «Vi må være søkervennlige.» «Vi må få inngang i bygda» og «Vi kan ikke bare sitte her oppe for oss selv».
All kritikk gikk egentlig ut på det samme. Vi måtte tilpasse oss verden og helst please den. Da ville vi bli bedre akseptert. Deretter ville det bli lettere å dele evangeliet. Det handlet tilsynelatende om å gjøre døren høy og porten vid. Nei det handlet ikke om det. Det handlet om å få mindre motstand fra verden. Fra nærsamfunnet. Noe som er umulig. Bibelen lærer jo: «Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» 2. Tim. 3:12. Forfulgt i norsk målestokk vil si å bli stigmatisert, latterliggjort og baksnakket.
Det mennesket Gud kaller. Må komme til det punkt. At det er villig til å oppgi alt. Ikke for en predikant. Heller ikke for en menighet. Kun for Jesus Kristus. Sosial status. Rikdom. Kjødelig underholdning. Karriæren. Å oppgi alt betyr å gi sitt liv til. Jeg gjorde det i det jeg omvendte meg til Jesus Kristus. Tok troen på alvor og la mitt liv i Herrens hender.
Alt for Jesu fot jeg legger
Alt hva jeg her kaller mitt
Jeg vil elske, jeg vil tro Ham
Følge Ham for hvert et skritt
Jeg vil gi Deg alt
Jeg vil gi Deg alt
Du skal få råde, leve i meg
Jeg gir Deg alt
Uten en fullstendig overgivelse til Jesus Kristus kan ikke et menneske bli frelst. Det er dette skriften kaller omvendelse. Ingen blir frelst av å høre: «Kom som du er …» Forstått som at du kommer som du er og kan forbli som du er. Et syndig menneske kommmer som det er til Kristus. Gir seg til Ham. Og så, ved Guds nåde, forvandles dette menneske til å bli et avbilde av Gud. Det er et radikalt budskap. Og radikale budskap må dokumenteres. Ikke ut fra paver, biskoper eller pastorerer sine ord. Radikale budskap skal dokumenteres ut fra bibelens ord. Da vet vi at det er sannhet.
Jeg var rystet første gang jeg leste teksten. Den grep meg. Jeg ville ikke hoppe over den. Heller ikke moderere den. Dette var min Herres klare ord. Han som hadde kalt meg og vist meg så stor kjærlighet. Han kjøpte meg fri. Ved prisen av sitt blod. Han tok meg ut av mørkets makt og satte meg i sitt evige rike. Og jeg var blitt Jesu disippel. Døpt til til døden og oppreist for å leve for Ham. Det fantes ikke en mørk skygge i mitt hjerte. Jeg gav ingen motargumenter rom. Jeg leste: «Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.» Matt. 10:32-33.
Kan det bli sagt tydeligere. Nei. Budskapet er glassklart. Det siste jeg vil er å skamme meg over min frelser. La spotteren spotte. Jeg ville kjennes ved Jesus Kristus. Så kan verden skambelegge meg så mye de vil. Uansett vil jeg bekjenne: «Jesus er min Herre. Jeg er Jesu tjener».
Dette handler om å gi alt. Være foreberedt på alt. Men Jesus var ikke ferdig snakket. Han sa videre: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (37-39)
Jeg så tydelig hvordan Jesus nevner motstand på tre nivåer. Jeg kan bli skampålagt av verden. Jeg kan møte motstand fra mine aller nærmeste. Og jeg kan kjenne på kampen, med meg selv, for å daglig ta opp korset. Så sier han noe meget alvorlig: Finner jeg livet i Kristus, vil jeg miste mitt eget liv. Sagt med egne ord. Jeg var nødt til å gi Jesus Kristus alt. Og det var jeg mer enn villig til. Fordi jeg elsket Gud.
Jeg hadde funnet den trange porten. Jeg var begynt vandringen på den smale veien. Jeg trodde, viste og kjente at jeg var fødd på ny. Flyttet over fra mørkets makt til Sønnens rike. Det var en realitet. Det tok tid før jeg kunne bli bevist det. Sette ord på det. Derfor kom også kjærligheten til Jesus. Frelse, Guds rike og himmelen var nå målet. Et mål som kun kan oppnås ved å gi livet til Kristus. Og det er bare en grunn som kan være bærende nok til at jeg ville gjøre det. Erkjenneslen av mirakelet Gud hadde gjort i mitt liv. Kjærligheten til Gud det skapte i meg. «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand…» Lukas 10:27.
Jeg forstod at den smale veien kunne være både ensom og krevende. Billedlig talt var den av og til vanskelig å se. Går stien opp eller ned? Av og til gjennom urene. Andre ganger opp bratte fjellsider. For så å tilsynelatende dele seg i flere retninger. Gikk jeg feil? Er jeg på rett vei? Hvorfor er det så få andre som går her? Jeg nektet meg selv å se tilbake. En av mine første store utfordringer på denne smale veien var et veivalg. Det var som om stien delte seg. Jeg viste at valget var viktig. Livsviktig.
Du som veien er og livet,
deg vi har vårt håndslag givet,
deg det er på hvem vi tror.
Mellom alle verdens røster
bare din er den som trøster,
led oss i ditt hyrdespor!
Hjelp oss på de trange stier,
støtt oss i de bratte lier,
sval oss under dagens brann!
Vokt oss på de glatte stene,
trøst oss, skal vi gå alene,
du som alltid vil og kan!
Gi at deg vi følger efter,
styrk de små, de svake krefter,
bøy vår vilje, smelt vår tross!
La ditt navn i hjertet brennes,
så ved deg vi her må kjennes,
og du hist må kjenne oss!
Christian Richardt 1885