«De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente. Nød og angst skal komme over hvert menneske som gjør det onde, jøde først og så greker. Men herlighet, ære og fred skal den få som gjør det gode, jøde først og så greker. For Gud gjør ikke forskjell på folk.» Rom. 2:7-11
Paulus og skriftens hovedbudskap i dette avsnittet er at Gud ikke gjør forskjell på folk. Her er det forskjellen på jøder og hedninger som klargjøres. Vi kan selvsagt trekke dette lengre og ut av sammenhengen teksten står i. Da kan vi legge til: Gud gjør heller ikke forskjell på rik og fattig, høy og lav, folkeslag eller hudfarge. Gud behandler oss alle likt. Kanskje vi trenger å høre det? Kanskje det ryster oss litt? Gud gjør ikke forskjell på jøder og hedninger heller. Og det enda Gud har utvalgt og skapt Israel fra Abrahams slekt. Men Gud gjør altså ikke forskjell.
Paulus trekker opp to veier for mennesket. En god og en dårlig. Den gode veien leder mennesket til evig liv, herlighet, ære og fred. Den dårlige veien leder derimot til vrede, harme, angst og nød. Og han understreker at dette inkluderer jødene. En jøde som går på den dårlige veien i selvgodhet, ulydighet og blir ledet av uretten vil ha vrede og harme i vente. En jøde som derimot gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet vil få evig liv. Akkurat det samme gjelder selvsagt alle hedningefolkene.
I dag er det vel kanskje ikke problemstillingen mellom jøder og hedninger den mest aktuelle. Kanskje det er viktigere å klargjøre at dette kan aktualiseres for oss kristne. Er ikke den jødiske avstamming noen fordel innfor Gud – da er heller ikke det å ha navn av å være kristen nødvendigvis noen fordel. Og det bør understrekes: Ha navn av.
Det nytter altså ikke å tenke at jeg er kristen og så unnlate å følge Guds åpenbare vilje og vei. Å være kulturkristen og borger i et såkalt kristent land hjelper heller ikke. Jeg bør heller ikke tenke at dåpen vil frelse meg, for det vet vi at den ikke gjør. Kanskje prestetittelen, pastorvervet eller kardinal-tjenesten skal frelse meg? Vi kan være helt sikre på at ingenting av dette frelser. Gud gjør ikke forskjell på folk. Og det gjelder oss kristne også! Geistelige som lekfolk. Lever jeg i urett og mot Guds vilje og er jeg ulydig mot sannheten, da vil Gud dømme meg. Og Gud dømmer rett. Det gjør han helt uavhengig av vår status, vårt rykte, titler eller fine fasade.
Lever jeg derimot i Guds vilje og gjør det gode, søker herlighet, ære og uforgjengelighet… Da har Gud en vei til frelse. En vei til evig liv. For jøder først og så for hedninger. For Gud gjør ikke forskjell på folk!
Så kan vi bli litt forvirret. For sier ikke skriften her at frelsesveien er å tålmodig gjøre det gode? Det høres nesten ut som en gjerningens vei. Altså at mennesket kan gjøre seg fortjent til frelsen ved å gjøre gode gjerninger. Det kan vi ikke. Og leser vi teksten slik legger vi inn en forståelse som det ikke er rom for etter skriften. Men denne teksten alene gjør at vi kan forledes til å tro at det finnes en gjerningenes vei. At vi kan gjøre oss fortjent. Men det kan vi altså ikke. Så hvordan skal vi forstå dette rett? Teksten sier: «De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv.»
Samholder vi dette ordet med Jesu ord om treet og frukten vil vi forstå skriftstedet korrekt. For Jesus sier at: «Enten er treet godt, og da er også frukten god, eller treet er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.» Matt. 12:33. Da har vi to forklarende bilder. Bred og smal vei og god og dårlig frukt. Hva bestemmer frukten vår? Svaret er vel: Som vårt forhold til Gud er – slik blir også vårt liv og våre gjerninger.
Vårt liv og våre gjerninger bestemmes av vårt forhold til Gud. Forkaster jeg Gud og lever i selvgodhet, er ulydig mot sannheten og lyder uretten. Da kommer jeg under Guds vrede og harme. Frukten av mitt liv er at gjerningene blir dårlige.
Følger jeg Jesus Kristus, tror og tjener ham. Da arbeider jeg tålmodig og gjør det gode. Og det gode er vel det som er Guds åpenbare vilje. Da blir min livsfrukt god. Det avgjørende for mennesket er å bære god frukt. Det bestemmes altså av mitt gudsforhold. Et dårlig tre som lever i selvgodhet og urett eller et godt tre som tror og følger Jesus Kristus. Gjerningene og fruktene blir forskjellige.
Gud gjør ikke forskjell på folk! Og det gjelder alle mennesker. Lever vi for Gud da vil vi også være et godt tre og bære god frukt. «…Herlighet, ære og fred skal den få som gjør det gode, jøde først og så greker.»
Led meg gode Gud og Fader,
hjem til himlens Kanaan,
styrk den svake vandringsmannen,
pilgrim i et øde land.
Brød fra himlen, brød fra himlen,
bare du meg mette kan.
William Williams 1745