«Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene. Grekere og barbarer, lærde og ulærde – alle står jeg i gjeld til. Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma.» Rom. 1:13-15
Paulus vil gjerne høste frukter og her er vi også ved hans motiv. Hva mener så Paulus med å «høste frukter»? Det er kanskje ikke det vi først av alt tenker på. For vi har så lett for å tenke at det må være å «vinne» vår neste for Kristus. Men Paulus motiv som er; å høste frukter i menigheten, viser jo oss at det må være noe helt annet. Han drar ikke til Rom for å bringe vekkelse eller å vinne byen for Kristus. Slik hører vi en del av dagens evangelister uttale seg. Det er kort og godt ikke evangelisering som driver ham. Det er menigheten Paulus lengter etter å møte og det er hos menigheten Paulus ønsker å høste frukter. Dette kan kanskje hjelpe oss å tenke rett om hva kristen frukt er.
Kristen frukt er nok langt mer enn å vinne en sjel for Kristus. Skal jeg høste må jeg så. Derfor kan ikke Paulus komme til Rom og bare høste frukter. Det er ikke slik at Paulus kommer til dem som den store apostel. Ved hans besøk skal menigheten vise seg frem i all sin prakt og stå opp i et øyebliks stråleglans under Paulus sitt nærvær. Og så er det dette han skal høste. Nei. Det han skal høste kommer av arbeidet, tjenesten han har for Kristus. Derfor står det at han skal forkynne evangeliet til menigheten i Rom. Paulus må også så før han kan høste! Så er det ut fra forkynnelsen av evangeliet han forventer å få høste frukter. Og alt dette skjer altså i menigheten.
Paulus vil forkynne evangeliet for menigheten i Rom. Og den tjenesten han gjør ønsker han å høste av! Det er jo ganske rimelig.
Paulus vil utlegge evangeliet for menigheten. Har de ikke hørt det? Og enda viktigere; vendt de ikke om i tro til det! Jo det hadde de. Men Paulus skriver brevet i 57-58 mens han er i Korint. Det er 27 år siden Kristus døde, stod opp igjen og Den Hellige Ånd ble utøst over disiplene. Brevskrivingen var så vidt begynt. Vi har 1. Tessalonikerbrev antatt fra år 51 og så blir de tre synoptiske evangeliene nedskrevet mellom år 50 og 60. Johannes skrev ned evangeliet så sent som på 90 tallet.
I stede var menighetene utrustet med apostler som hadde vandret med Jesus og levd sammen med ham som hans disipler. Disse lærte menigheten Guds vilje muntlig og ved levd liv. For å si det litt banalt: Det var ingen nytestamente i menigheten i Rom. De hadde ikke 7 bibler hjemme, 14 kristne TV-kanaler og diverse bibel-apper på mobilen. De måtte holde fast på det de hadde hørt og bygges opp på Jesu ord og apostlenes lære. Det kunne bare skje på to måter: Ved å leve sammen med menigheten og ved å skrive brev. Alt var stort sett muntlig frem til 50-tallet og mens Jesu disipler enda levde og virket. Da kan vi også lettere forstå hvorfor Jesu disipler hadde slik autoritet.
Paulus vil høste frukt. Og frukten skal komme av evangeliet som han vil forkynne. Og det skal altså skje i menigheten. Ikke i synagogen eller på gater og streder i Rom! Hvilken frukt har evangeliet? Det første evangeliet gir den som tar imot det er HÅP. For evangeliet er gode nyheter for alle mennesker. Da må vi understreke at det er for ALLE mennesker. Og konkret er de gode nyhetene håp om frelse og liv. Og det vi altså nå kan frelses fra, ved tro på evangeliet, er synden i våre liv. Får jeg nåde og tilgivelse for alle mine synder – Da er jeg frelst!
«Jeg ønsker og vil gjøre det som er godt og rett – men gjør det ikke. Ved ærlig å ransake mitt liv ser jeg at jeg er en slave under pengegriskhet, oppmerksomhetsjag, seksuelle lyster og laster, maktmisbruk, misunnelse og sjalusi. Jeg vil gjøre det gode men ser at jeg stadig faller i det onde. Jeg går mot min samvittighet, jeg bryter budene, jeg følger min egen onde lyst.» Slik beskriver Paulus det ufrelste mennesket. Synden har makt over menneskene. Frelse er å få tilgivelse og nåde – men det er også å bli frelst fra syndens makt. Gud virker helliggjørelse og renhet i den frelste.
Evangeliet gir oss håpet om å bli fri! Ikke fri slik at vi kan gjøre hva vi vil. Vi blir I Kristus fri fra syndens makt. Så får vi tilgivelse og styrke til å leve rett for Gud. Alt er av nåde. Evangeliet gir oss håp om å bryte med synden og leve hellig for Gud. Da får vi også fred med Gud! Evangliet gir oss håp om å få orden på våre liv slik at vi kan leve etter Guds vilje. Men evangeliet gir oss et håp som når langt lengre dette. For er det kun dette livet vi håper for, da er vårt håp ingenting. Men vi håper for det livet som kommer – det evige liv. Livet i Guds rike. Da kan vi jo minne om den bibelske definisjonen på tro og håp: «Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.» Tro og håp henger nøye sammen. For det vi tror på er noe vi håper på. Men her er ikke håpet svakt og vagt fundamentert. Håpet er FULL VISSHET! Troen gir oss håp på noe vi vet sikkert.
Det er derfor svake og små kristne har maktet å gå gjennom martyriet de siste 2000 år. Vi kan dø og sette vårt håp til Kristus vår frelser! Troen sier da: Nei, vi skal ikke dø – for vi skal leve selv om vi dør! Det er troens fulle visshet og et sikkert håp. I 2. Tess. 2:16 bruker Paulus uttrykket ET RIKT HÅP. «Vår Herre Jesus Kristus selv og Gud, vår Far, som har elsket oss og i sin nåde gitt oss en evig trøst og et rikt håp,» Vår Far har elsket oss og gitt oss en evig trøst. Og så har vår Far også gitt oss et RIKT HÅP. Det er evangeliet som gir oss håpet og det er altså et rikt håp.
I det jeg begynner å håpe gir det meg også fred og glede. Jeg trenger ikke frykte for dom, vrede og fortapelse. Nå har jeg ved troen fått Guds fred. Og med håp og fred følger det også glede! Håp er langt i fra den eneste frukten evangeliet gir men det er kanskje en av de rikeste fruktene.
Å, min sjel, du går og vanker
blant de tomme verdens ting,
samle dine spredte tanker,
se deg oventil omkring!
Herre, led meg
og bered meg
til din himmel, til mitt hjem!
Gjør meg verdig,
gjør meg ferdig
til det ny Jerusalem!
Ambrosius Stub