«Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.» Matt. 7:13-14
Jeg gråt hemningsløst! En hikstende og hulkende gråt. En slik gråt som bare kommer av en djup indre smerte. Et knust hjerte. Ja – ikke bare hjerte. Hele det indre er knust i sønder. Sorgen og smerten var så ulidelig stor. Erkjennelsen av at tapet er endelig og uforanderlig. Det står for meg som et kollosalt fjell. En uhåndterlig størrelse. Maktesløs sank jeg gråtende sammen. Utrøstelig.
Alt for mange av de jeg var glade i. Alt for mange av de min kjærlighet gikk ut til. Alt for mange av de jeg elsket. Var ikke her. De nådde ikke frem. De gikk gjennom den vide port. De valgte å gå på den brede veien. Jeg forstod det ikke med en gang. For først var jeg overveldende glad. Navnet mitt, Jens Nilsen, stod i Livets bok. Gleden over å ha stått min prøve for Gud. Overveldet meg. Som Guds barn fikk jeg komme hjem. Inn i Guds rike. Inn i det himmelske. Gud aktet meg verdig. Jeg ble ført inn i en herlighet som overgikk alle mine drømmer. Atmosfæren av kjærlighet og fred var total og komplett. Renhet, godhet, herlighet fylte alt. Og det fylte alle. Hvilken herlighet, hvilken glede!
Så måtte det komme. Selv her i det himmelske. Sorgen. Den knusende erkjennelsen over de jeg ikke finner. Over de som ikke nådde frem! Noen av mine nærmeste. En bror, en søster, en forelder, et barn og barnebarn. De er ikke her. Kamerater jeg vokste opp med. Gode kolleger jeg hadde svettet sammen med. I krevende arbeidsoppgaver. Naboer, som riktignok alltid holdt god avstand, men som jeg inderlig ville unne livet, frelsen og himmelriket. Så få… De er ikke her. Da må de være det andre stedet. Det er ingen alternativer.
Dyp, dyp sorg fyler meg. Overmanner meg. Knuser meg. Hikstende og hulkende gråter jeg. Lenge. Mitt i Guds herlige rike. En sorg, stor, umulig og uhåndterlig. At jeg i egen kraft. Aldri vil kunne komme over det. Og mens jeg er utrøstelig og gråtende. Oppløst i tårer. Skjer mirakelet.
Herren kommer til meg. Faderen selv For å trøste. Enda et av sine utrøstelige barn. Ansikt til ansikt med Skaperen. Den Allmektige. Den veldig Herren Gud. Den skapte møter sin Skaper. Den frelste møter sin Frelser. Knelende synker jeg tilbedende ned ved Hans føtter. I Faderens nærhet vender sorgen seg til forundering og glede. I ærefrykt, kjærlighet og beundring stiger tilbedelsen opp fra mitt innerste. Den herlighet. Den velde. Den renhet som møter meg i Faderen. Det skaper i meg tilbedelse, ærefrykt og kjærlighet. Jeg vil omfavne ham. Kysse ham, takke ham, klynge meg fast til ham! Jeg hører Ham til – fullt og helt. Jeg er et barn som henrykt elsker min himmelske Far.
Møtet trøster meg. Driver sorgen ut. Gud. Skaperen. Den allmektige. Faderen rakker ut sin hånd. Tørker mine tårer bort. I møtet med Gud Herren damper og fordufter sorgen. Hans vesen er overveldende, herlig men også fryktelig. Fryktelig i sin velde og makt. I møtet med vår himmelske Far blir alle tilbedere. For Guds herlighet vil beta oss. Fylle oss med kjærlighet, glede og fred. Jeg elsker min Far i himmelen. Nå, med en fullkommen kjærlighet.
«Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Åp. 21:4
Jeg fikk del i Guds rike! Presis som Jesus sa: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» Matt. 25:34. Som Guds barn fikk jeg del i Guds rike. Hvordan er det mulig? At jeg som er en synder. Og dermed skyldig både døden og fortapelsen – kan få del i Guds rike? Det er det største mirakel! Det er Guds nåde og det er Guds frelse.
Jeg kom frem. Nådde målet. Sjelens frelse og arv i himmlenes rike. Det var langt fra opplagt og det hadde vært en lang reise.
Jeg var i førti-årene. Jeg stod, etter all sannsynlighet, i en av de middelaldrende krisene menn opplever. En grei jobb. En grei ektefelle. Stort sett greie barn. Et greit hus. Som på toppen var greit møblert. Grei hytte. Grei helse. Grei økonomi og med greie fremtidsutsikter. Et velordnet greit liv. Uten store svingninger eller katastrofer. Svenskene har jo et eget ord for det: Medel-svensson. Ja! I USA bruker de uttryket «Averige Joe». Jeg levde et greit liv. Som averige Joe eller medel-svensson.
Nå i førti-årene opplevde jeg at livet på en måte flatet ut. Roligere og kjedeligere. Det er jo da krisene oppstår. Nå ville jeg jo ha råd til en heftig bil. Eller til og med. Råd til å bytte ut til en heftigere ektefelle. Eller råd til å ta større sjanser på jobbmarkedet… Da kunne jeg få råd til enda mer av det som gjør livet greit.
Førti-årene er en farlig tid for Averige Joe. Det er jo mer enn nok brutal villskap i meg til å sprenge i sønder alt som møysommelig har blitt bygget opp. Ødelegge det – bare for å begynne på nytt. Det er et ord som beskriver slike selvpåførte kriser: Dumskap. Jeg bestemte meg. Aldri. Jeg elsker familien min. Kona mi. Barna mine. Og jeg er takknemlig for jobben jeg har! Averige Joe er mer enn godt nok. – Takk. Viljesbeslutningen gav meg ro. Lysten på en krise døde bort, fordi jeg maktet å se verdien av det jeg hadde.
Men i 40-årene skal vi liksom gjennom en krise. Vi slipper ikke unna. For meg formulerte det seg i et spørsmål: «Er dette alt?» Norge er et sosialdemokratisk paradis. Vi har alt. Akkurat som kapitalistene. Og vi har det til alle. Alle som er innenfor boksen. Fordelt og jamnet ut som gode sosialister. Mat, klær, medisiner, skoler, jobber, hus, helsevesen, eldreomsorg. Vi har til og med overflod av det. Og når jeg på et vis har fått del i alle goder – etter å trofast ha utført alle pliktene – så kommer spørsmålet: «Er dette alt?» Og jeg antar. Averige Joe, bohemen og millionæren. Før eller senere. Stiller det samme spørsmålet. Etter å ha fått sin del av godene: «Er dette virkelig alt?»
Er det nå jeg skal leve livet? Er det nå jeg skal kjøpe hytte i syden? Utvide huset? Starte med nye hobbyer? Reise og oppleve? Er det nå jeg skal elske meg selv og realisere alt jeg måtte lyste? Nei – det er oppskriften på krise. Men spørsmålet slipper ikke taket: «Er dette alt?»
Jeg var trett av mitt eget liv. Jeg var trett av alt hva verden hadde å tilby. Jeg var trett av å utfolde meg i alle mulige og umulige hobbyer. Førti år og litt lei av livet. Lei av å please verden og forventningene rundt meg. Lei fordi belønningen, alle tingene, ikke innfridde. Og jeg erkjente. Mer av alt ville ikke gjøre meg mindre lei. Det ville ikke mette min vage følelse av utilfredshet. Etter lang tid forstod jeg at svaret på spørsmålet: «Er dette alt?» Er et opplagt nei.
Hvor kommer min utilfredshet fra? Hvorfor opplever jeg å være en livstrett førti-åring? Litt naiv, litt troskyldig og litt godtroende lyttet jeg til feil røster. Fra barneskolen til videregående fløt jeg med strømmen. Indoktrinert og ensrettet trodde jeg meningen med livet var å få seg en utdannelse, jobb, stifte en familie og være en samfunnsstøtte. Alt det er greit og fint. Det er formen sosialdemokratiet støper oss i. Og det er en god mal. Sannsynligvis noe av det bedre verden kan tilby. Et samfunn der individene formes til utdannelse, jobb, familie og samfunnsstøtter vil fylle to hensikter. Individet får rettigheter og plikter og blir samtidig del av et samfunn – en kultur større enn seg og sitt. Et samfunn med normer, verdier, lover og regler. Individuell frihet gis innenfor samfunnets rammer.
Jeg var kommet til det punktet i livet der jeg altså oppfylte den sosialdemokratiske drømmen. Jeg levde fint innenfor. Hadde nok individuell frihet. Samfunnets rammer begrenset meg ikke i vesentlig grad. Jeg synest selvsagt Statens Vegvesen var altfor strenge med hensyn til fartsgrenser og ombygging av biler. Jeg irriterte meg også over byråkrater i offentlig tjeneste som pukket på paragrafer. I vrangskap hevet de seg opp og gjorde livet vanskelig for gode Averige Joe. Det verste, som egentlig viser hvor godt vi hadde det, var likevel en viss type polikere. De fremstod som virkelighetsfjerne. Gjerne unge kvinner rundt 30-årene med hele sitt liv i utdanningssystemet. Alltid litt for revolusjonære, litt for radikale og bedrevitende nok til å gripe inn i våre liv. Uten blygsel og uten å foretrekke en mine. Alt dette er likevel kun bagateller i livet.
Fasiten min var: I førti-årene hadde jeg levd ut den sosaldemokratiske drømmen – og jeg var utilfreds. Er dette virkelig alt? Svaret er nei. Det er ikke alt. Og det er viktig å understreke det. Det norske samfunnet, det norske sosialdemokratiet kan ikke fylle et menneske sitt grunnleggende behov. Den sannheten er dypt begravd. Godt gjemt. Dekket til som alle tabuer er.
For sammen med sosialdemokratiets goder læres vi oss opp i en materialistisk virkelighetsforståelse. Det fysiske, målbare er alt som er. Humanismen blir sentrum. Den åndelige dimmensjon blir i beste fall ignorert. I verste fall hånet, motarbeidet og underkuet. Det åndelige kan ikke måles, bevises eller etterprøves. Da forkastes det av materialismen. Vi er alle ensrettet og indoktrinert med materialismens virkelighetsforståelse.
Godtroende oppfylte jeg sosialdemokratiets drøm og levde i materialismens virkelighetsforståelse. Jeg erkjente nå at det var ikke nok. Jeg var ikke tilfreds. Jeg var heller ikke lykkelig. Jeg hadde gjort som jeg var opplært til. Snill, grei og lovlydig. Fulgt de fleste autoriteter. Stort sett gått i takt med mengden. Skjeldent vært motstrøms og som oftest politisk korrekt. Oppsumert ser det ytre bra ut! Tomrommet var på innsiden. Og nettopp det er ordet. Utilfredsheten kom av et tomrom i mitt indre.
Jeg erkjente det samme som kong Salomo gjorde for 3500 år siden. Han hadde alt – og oppdaget at det var ingenting: «Da ble jeg lei av livet, for jeg mislikte det som skjer under solen. Alt er tomhet og jag etter vind.» Fork. 2:17. Han var så rik at sølvet ble ikke regnet for å være noe i hans dager. Han hadde 700 hustruer og 300 kokubiner. Han hadde ubegrenset makt. Men Salomo kom til erkjennelsen av at alt var tommhet og jag etter vind. Salomo hadde mistet Gud. Mennesket uten Gud mister alt – selv om det har alt. Jesus oppsummerte det klart og tydelig: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?» Matt. 16:26
Innerst inne viste jeg hva jeg manglet. Det er merkverdig hva vi kan forstå om vi er ærlige med oss selv. Jeg viste jeg manglet Gud. Jeg viste at min utilfredshet og indre tomhet kom av min gudløshet.
Jeg begynte å lete. Jeg søkte etter Gud. Gud som jeg kunne se gjennom skaperverket hver dag. Lyset, havet, fjellene og stjernene. Alt talte om Gud. Blomstene, gresset, plantene, trærne og skogene. Det må være en Gud. Livet. Jeg. Barna. Kun Gud kan skape alt dette.
Jeg må finne ham!