Første gang jeg var på møte forstod jeg at jeg hadde funnet nøkkelen til det jeg søkte. Jeg søkte jo Gud og her fant jeg troen. Troen på Guds ord. Troen på evangeliet. Og troen på Gud! Ja troen på Den Hellige Ånd. «Uten tro er det umulig å behage Gud.» Heb. 11:6. Og i troen møtte Gud meg! Jeg var villig til å oppgi alle ting for Gud. Og jeg var villig til å gi alt for Ham. Innfor Gud er det en rett og god stilling. Jeg skulle snart erfare at den innstillingen er livsfarlig å ha innfor mennesker.
I menigheten dukket det opp noen ganske så svære predikanter. De nærmest blendet meg med alt det store de hadde opplevd med Gud. Det var under og tegn. Det var frelse og helbredelse. Fordi menigheten hele tiden hadde en kraftig driver i det å nå ut med evangeliet – var den svært så åpen for alle som ville hjelpe til. Så kom det altså noen predikanter med store ord og veldig erfaring. Alle tok imot dem. Ny på veien ble jeg nærmest «starstruck» av å høre på disse. Men i mitt hjerte hørte jeg en annen stemme. Jeg husker det ikke ordrett, men det var noe slikt som: «Følg meg, jeg vil lede deg trygt i det stille. Gå ikke etter det spektakulære og dramatiske». Jeg var ikke i tvil om at det var Herrens ord til meg. Budskapet var klart, ordene som er gjenfortalt er min egen formulering. Og dette var veivalget. De store predikantene eller den stille indre stemmen i hjertet!
Jeg var for svak i meg selv. Disse veldige predikantene drog meg inn i sin sfære som magneter. De fasinerte meg. Deres store opplevelser med Gud imponerte. Og de var påtrengende. Jeg var et lett bytte. Ny på veien. Uten erfaring. Villig til å oppgi alt for Gud. Villig til å gi alt for Herren. Jeg, med flere, var forsvarsløse for slike ulver i fåreklær. Jeg handlet stadig mot Herrens advarsel og oppholdt meg mer og mer sammen med disse flotte og store predikantene.
Jeg gikk med andre ord feil på veien. Ved første anledning og første prøve sviktet jeg. Avsporingen førte ned i et villniss av en krattskog. Tung og mørk. Jeg forstod til slutt at dette var feil. Ikke bare jeg. Det skulle heldigvis bli klart for hele menigheten.
Da hadde jeg allerede lånt 10.000,- til den ene predikanten og bilen til den andre. Så kom avsløringen. Disse sjarlatanerene var både rusmisbrukere og horkarer. Jeg selv og menigheten var blitt grundig lurt. Så var det bare å søke å komme seg inn på stien igjen. Opp og ut av krattskogen. Lettere såret, litt forvirret og med et rimelig forstyrret bilde av menigheten. Den viste seg å være helt uten murer. Hvordan kunne slike sjarlataner slippe til? Hvordan kunne det skje at de fikk preikestolen og menighetens tillit? Det avslørte selvsagt menighetens svake dømmekraft. Og det snudde opp ned på mitt gudsliv.
Mens sjarlatanerene holdt på var jeg alltid i aktivitet. Jeg hadde knapt tid til å lese i bibelen eller være særlig i bønn. Det var alltid noe på gang. Dermed var det hit og dit i hver ledige stund. Det var slitsomt og åndelig drepende. Etter avsløringen tvang det seg frem en endring. Jeg viste jeg måtte bruk tid med Gud. Alene. Det betød bibel og bønn. Hver dag. Men først av alt måtte jeg be til Gud om nåde og tilgivelse. Hadde jeg lyttet, hørt, trodd og handlet på Guds ledelse – ville jeg gått klar. I dyp anger bad jeg om nåde og tilgivelse for min synd. Jeg hadde valgt feil. Det kunne tatt livet av meg. Det åndelige livet. Gud var nådig og bevarte både meg og oss. Hele menigheten. Gjennom vår nærmest selvpåførte ulykke.
Dette lærte meg at en menighet må ha murene oppe. Og det lærte meg at Guds folk må ha rustningen på. Det lærte meg at vi må kjenne folkene vi tar imot og slipper til i menigheten.Alle med ansvar og tillit må prøves. Uansett hvor stort og fint de presentere seg. Uansett hvor mange som går god for dem. Det er fruktene av livene vi skal bedømme. Er livene deres åpne, gjennomsiktige og kjent? Skjuler de sine agendaer og sine historier? Forestiller seg, manipulerer og lyver de? Disse ulvene blir alltid avslørt. Spørsmålet er hvor mye skade de får gjøre og hvor mange de river ned troen på før de stoppes. I Paulus syndekataloger står det at storskrytere ikke vil arve Guds rike. Det var storskrytet som blendet oss.
Disse ulvene. De kommer med en nydelig kristen språkdrakt. Livene ser, i første øyekast, svært så fromme ut. Dette er fårehammen. De vet hva som forventes. Så kommer de store ordene. Hva Gud har brukt dem til. Det forsøkes å kles inn som vitnesbyrd. Men de lar det alltid skinne gjennom at det var nettopp dem Gud brukte. Gjerne fordi de var salvet eller de var utvalgt… Og alle vi som lytter til dem nikker og forstår. At Gud måtte bruke. Knapt kunne noe annet. Enn denne ene til noe så fantastisk, flott og stort. Så forstår vi noe mer. Det er nok best å følge denne som er så salvet og har så mye erfaring. Ja som kort og godt kan føre oss tilbake til den kraften apostlene hadde. Da vil det nok bli vekkelse. Vi forstod jo det… dessverre.
I misforstått fromhet la jeg bort alle naturlige spørsmål. Det siste jeg vil var å være kritisk… Jeg vil vel ikke rive ned det Gud har gjort? Jeg vil vel ikke stille spørsmål ved det Gud har utrettet gjennom denne broderen? Det skulle tatt seg ut… Det var jo nettopp dette jeg ønsket skulle skje hos oss? Og hva med meg selv. Er jeg sjalu? Er jeg misunnelige? Er jeg som Kain som både ønsket og slo i hjel den rettferdige? Nei jeg våget ikke stille kritiske, legitime spørsmål.
I dette naive og litt umodne rommet fanger ulven sitt bytte. Storskryteren har lykkes å forføre noen av Herrens får bort fra den smale sti. Han lykkes fordi disse fårene har fått skapt en forventning til Gud uten realisme. Ulven vet det, besvist eller ubevist. En ulv er en ulv. Han gjør det ulver gjør. Fanger byttet. Og fårene lar seg engasjere av alt som storskryteren holder på med. De ender opp med å følge ulven og ikke Herren. Jesus sa til disiplene i det han kalte dem: «Følg meg!» Så kommer ulven med sine blendende storskrytende ord og klarer å lokke med seg noen av Herrens får. Blir ikke ulvene avslørt kan de gjøre uopprettelig skade.
Ulv jager oftest i flokk. De streifer rundt for å se om de kan få innpass noen steder. Finner en innpass kommer det raskt flere. Det er de falske profetene Jesus kaller ulver i fåreham. De gir seg ut for å tale og handle på Guds vegne. Herrens advarsel er enkel og klar: «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem.» Matt. 7:15-16
Jeg la bort naiviteten. Om et menneske sier til meg at de er kristne så hørte jeg jo hva som ble sagt. Men hva sier livet til dette mennesket? Jeg vurderte alltid mine nådesøsken ut fra hva de gjorde. Og stemte det med det som ble sagt. Da var jeg sikkert på at dette var et menneske jeg kunne stole på. Var dette et kristent menneske. Et frelst menneske. Et menneske som fulgte Jesus Kristus i tro. DA måtte det også ha gjerninger av denne troen. «Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død.» Jakob 2:17.
Jeg lærte å kjenne min neste og mine nådesøsken etter hvordan bibelen lærer om mennesket. Det kan en selvsagt ikke gjøre uten å selv bedømme og ransake sitt eget liv. Strengt. Så er det stor forskjell på å bedømme og dømme. Dømme er det Gud som gjør. Jeg dømte ikke sjarlataner og falske profeter. Jeg skal tilgi. Gud vil derimot dømme. Jeg – og vi alle – burde imidlertid ha bedømt vår neste og våre nådesøsken etter Guds ord og på bibelsk vis. Ikke for å ta hverandre. For å hjelpe, styrke og løfte hverandre opp. Deretter for å avsløre ulver, sjarlataner og falske profeter. Disse ødeleggerene. De måtte avsløres for å verne troens folk og menigheten. Så måtte de avsløres for at de selv skal kunne vende om til Jesus Kristus.
Jeg forstod dette nå. Lærdom og livserfaring kommer med en pris. På den smale veien er det mange avstikkere. Det er livsviktig å følge Herrens vei! Det lærte jeg. Denne gangen uten for store omkostninger. Det var bare å takke Jesus for nåde til hjelp. Selv når jeg hadde vært ulydig og gått feil, var Gud nådig og miskunnelig, i det jeg erkjente det og vendte om.
Min vandring frem til Kanaan,
mon den er meget lang?
Kan jeg vel nå det skjønne land
som snubler gang på gang?
Her er ei hvile noen gang,
For striden den er hard.
Hvor var det godt om den med sang
Snart endt hos Herren var!
Olai Skullerud 1856