Jeg forstod nødvendigheten av å engasjere meg. Det grunnleggende engasjementet var daglig bønn og enkle bibelstudier. Deretter var det helt nødvendig å være trofast i menigheten. Der ble troen oppbygd og der var likesinnede. Nødvendigheten av disse enkle møtene. Der vi samlet oss i Jesu navn, for enkelt å be, enkelt å synge, enkelt forkynne og enkelt vitne om Jesus Kristus. Det kristne fellesskapet er dyrebart. Det var Jesus selv som sa: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Joh. 13:34. Jeg elsket menigheten.
Samfunnsmessig ble den knapt nok regnet med. Og ble den nevnt i profane sammenhenger, så var det gjerne i en spøkefull tone. Nødvendigvis ikke hånlig og avvisende. Den ble bare ikke regnet med eller tatt på alvor. Men myndigheter og samfunn ville gjerne ha kontroll på menigheten. Det fikk de selvsagt ikke. Det var bare det at så lenge de trodde de hadde det – fikk menigheten være i fred og holde på med sitt.
Jeg så ikke den gangen. At menigheten var liten. På grensen til et eksistensminimum. Jeg så bare at menigheten var rik. Den hadde troen på Jesus Kristus som Guds sønn. Den holdt fast på Guds Ord. Og den var Åndelig levende. Jeg elsket menigheten. Ikke fordi den var så stor og betydningsfull i samfunnet. Jeg elsket den fordi den hadde en levende og virksom tro. Og oppriktig levde i sannhet og kjærlighet til Gud. Den var ikke av verden. Den er av Gud.
Derfor ville jeg bruke mest mulig tid og krefter på å engasjere meg i menigheten. Det ble godt mottatt. Å engasjere seg var viktig av to grunner. Den opplagte grunnen er den tjenesten som blir utført. Vedlikehold, møteledelse, sang, eldsteråd, forkynnelse, søndagsskole, speider, teknikk, regnskap… En endeløs mengde med oppgaver. Selv i en liten menighet. En menighet er helt avhengig av villige tjenere for å eksistere.
Det andre var mindre opplagt. I en travel hverdag var det lett å «drifte» bort fra troslivet. Hvor mange kristne begynte godt for så å sovne, bli passive, uvirksomme og falle i fra. Det er mange! Alt for mange. Den som er engasjert i menigheten får ikke rom til å sovne. Han er nødt til å praktisere et daglige bønneliv. Uten det – der alt legges frem for Jesus Kristus – vil ikke engasjementet holde. Den som er engasjert – og klarer å stå i det – vil også ha et kraftig botemiddel mot å vugges inn i åndelig søvn.
Det store spørsmålet var jo: Hva i alle dager skal jeg engasjere meg med? Hva kan jeg? Og hva trenger menigheten? Jordnære og nøkterne spørsmål. Det var egentlig ikke vanskligere enn det. Hva kan jeg? Hva trenger menigheten? Det rare var at i frimenigheter ble dette ofte vanskelig. Det ble stilt feil spørsmål. Som: «Hva har jeg lyst til å gjøre?» og «Hvordan ønsker jeg at menigheten skal være?»
Hvorfor skulle min lyst ha noe å si? Jeg kunne jo ikke komme på jobb og forlange å bare gjøre det jeg hadde lyst til. Jeg kunne heller ikke ta utdannelse og så studere når jeg har lyst og kjente inspirasjon til det. Men en del kom til menigheten og hadde lyst til ett eller annet. De ville gjerne preike, lede, styre og stelle. Vel ikke så mye stelle. Det var vel ingen som kom til menigheten og sa at de kunne vaske… Så hvor dypt satt denne lysten? Hva hadde inspirert lysten? Er det av Gud da ville det også sammenfalle med menighetens behov. Var det derimot kjødelig og verdslige årsaker til denne lysten. Da ble det bare støy og spetakel.
Og menigheten. Hvordan den skulle være var selvsagt ikke opp til meg å avgjøre. Guds levende menighet har en Herre. Det er Jesus Kristus. Lederskap og menighet stod ansvarlig for Ham. Lett inspirasjon fra et TV-program, en menighet eller en konferanse kunne aldri overkjøre et lederskap som lever innviet til sin oppgave og Mester. Mange prøvde på det. Og det gjorde det trofaste arbeidet til lederskapet både vanskelig og tungt.
Det som skapte bølger og var svært ødeleggende for menigheten var trender. Trender i verden. Trender som begynte å sige inn i menighetene. Best kunne vi se det på to områder. Menigheten er i verden men verden skal ikke være i minigheten. Ungdomsgenerasjonene hadde vanskelig for å innordne seg i menighetene. De ville ha sin egen stil og sin egen kultur. De ville møte utfordringene med verden. På sin egen og bedre måte. De ville finne sin vei. Dermed fikk vi en deling i generasjonene. Menigheten ble ikke rikere av det. Den ble svekket.
Den andre verdslige trenden var menn og kvinners rolle i menigheten. Guds ordning for dette begynte å gå i oppløsning. Kvinner skulle være både prester og pastorer. Hvordan kunne noen mene noe annet? Vel, apostelen Paulus lærer litt om det! Frimenigheten opplevde disse tre skismaene som svært svekkende. Individualismen, ungdomsopprør og underkjennelse av Guds ordning for menn og kvinner. Alt dette kom sigende inn i menigheten over tid.
Verdens ørken, mørk og tåket,
Er så full av pinlig tvang
At en kristen under åket
Nær fortvilet mangen gang;
Korset trykker tungt på bryst,
Hjertet fatter ei Guds trøst,
I sin angst det titt vil briste,
Det fikk selv Guds helgner friste.
Gud tilgive meg min dvelen!
Jeg vil med min Frelser gå!
O miskunn deg over sjelen!
Det står saligheten på.
Tidens pinsel endes dog
Under kistens tunge lokk,
Alt mitt håp til deg jeg fester,
Jesus, Jesus, kjære mester!
Dorothe Engelbretsdatter