Jeg ville engasjere meg. Mitt spørsmål var: Hva kan jeg – som menigheten har behov for? Hva jeg kan, det vet jeg selvsagt best selv. Men hva menigheten har behov for kunne jeg ikke vite. Derfor tok jeg frimodig kontakt med eldstebroder August Balder.
Han var pensjonist. Så jeg besøkte ham hjemme. Uanmeldt. August var og er det tryggeste mennesket jeg noen gang møtte. Han ble kristen i ungdommen. Nå var han snart 80. Det mest imponerende er nok at han trofast har stått med i menighetsarbeidet alle år. I oppturer og nedturer. Balder stod uansett alltid støtt i menigheten. Han var med i eldsterådet selv om han var 79. De ville ikke gi slipp på den visdom og erfaring var i besittelse av. Det var vanskelig å tenke seg noen bedre mentor og rådgiver enn August Balder. Jeg var trygg på ham. Han var 102 % for Jesus. Han var 101 % for menigheten og han var 100 % for sin neste. Spesielt for de han holdt for å være nådesøsken. Han møtte meg alltid, alltid, vennlig og imøtekommende. Han var en mann jeg automatisk ble glad i.
Men Balder var også tøff. Ingen kan være 102 % for Jesus Kristus uten å møte motstand. Ikke litt motstand. Balder hadde virkelig stått i stormen. Jeg vet det fordi jeg kjente til ham før jeg selv møtte Jesus Kristus. Den gang jeg var en fortapt hedning. Jeg hørte hva kollegaene sa. Jeg hørte hva som ble sagt i de forskjellige familieselskapene. Og jeg så hva som ble skrevet i avisa. Jeg kunne aldri forstå helt hvorfor noen reagerte så veldig. Men jeg lo vel med i det Balder ble nedsnakket til en vits og avfeid som tåpelig. Ja jeg lo med den gang. Nå stod jeg meg Balder. Fordi han stod med Jesus Kristus. Og han stod som ingen andre jeg kjente – fullt og helt med sin Mester. Han var en jeg så opp til og lyttet til. En mann som var hel ved.
Hva var det som skapte slikt folkesnakk? Balder var brennende. Han måtte fortelle sine sambygdninger at han hadde møtt Jesus Kristus. Fortelle at Jesus lever. Fortelle at Jesus frelser oss og tilgir oss om vi kommer til Ham. Fortelle at Jesus snart kommer igjen! Balder skrev gode leserinnlegg i avisen. Han fikk med seg noen syngedamer og forkynte på torget. Ikke mandags kveld da det var folketomt. Han gjorde det på lørdags formiddag. Han hadde forstått det. Og han trodde på bibelen. Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Balder gjorde det ikke en gang. Han gjorde det stadig og i flere år.
Han ble et munnhell. En person folk snakket om. Ikke for å løfte opp. De snakket. For å skille ham ut. Isolere dette de ikke ville vedkjenne seg. Det gikk så langt at politikere helst ville forby forkynnelse i sentrum. De mente det gav et negativt inntrykk. Turistene kunne klage. Denne sambygdingen fikk liksom alle i dette lokalsamfunnet til å se litt merkelige ut for storsamfunnet.
En god del kirkefolket likte det heller ikke. De hadde sin måte å leve ut det religiøse livet på. Og det var en respektabel måte. En måte både stor- og lokalsamfunnet hadde innfunnet seg meg. Her kom Balder. En lekpredikant. Og forkynte evangeliet på en måte som både provoserte og utfordret.
De rike likte ham ikke. De med makt likte ham heller ikke. De religiøse kunne ikke fordra ham. Alle var på leting etter en legitim grunn for å «ta» Balder. Få slutt på dette, som for dem var et uvesen. Dermed ble baktaling, ryktespredning og løgn. Alt som tjente saken ble en legitim måte å kvele Balders stemme på. Målet helliget middelet. Dette har sin egen dynamikk. For hadde det stoppet med denne motstanden ville Balder aldri sluttet å forkynne evangeliet. Hverken på torget eller i avisen. Han tålte fint å at snobben ikke likte ham. Politikerene mente så mye merkverdig at hva de mente om ham tok han seg ikke nær av. Og kirken kunne vel bare ha godt av en dytt i riktig retning. Balder ville tålt dette fint.
Gang på gang sa han: «- Jeg forkynner ikke for de som ikke vil høre. Jeg forkynner for de som tar imot og tror». Og det var få. I en tid der TV-predikanter og verdensevangelister kunne fortelle at 10.000 tok imot Jesus Kristus som frelser på en kveld. Og 100.000 tok imot evangeliet i en kampanje. I en slik tid stod Balder trofast og forkynte evangeliet. Ingen hyllest, men mye motstand. Og kun en håndfull frelst. To års innsats og et skadet rykte i verden. Men med en skatt i himmelen. Og stor stor glede over å få tjene Jesus Kristus, slik bare han kunne. Hvor lett er det ikke å glemme. Jesus døde for den ene! Og nå lever Herren for å frelse. Den som tror. For Gud er det ene mennesket uvurderelig verdifullt. Den evangelisten som er opptatt av mengden og glemmer den ene – han bør ransake sitt hjerte. Og jeg var en av de som fylte en håndfull. Uten Balder ville jeg gått fortapt. Det han sådde av åpenbaringsordet ledet meg siden til menigheten. Hans forkynnelse var som små korn. Og i sin tid vannet Ånden disse Ordene og de ble levende. Jeg kom til tro.
Så skjedde det som ikke skulle ha skjedd. Balder møtte motstand han ikke kunne stå i. Menigheten vendte seg mot ham. Ikke hele men nok til at det ble for tøft. For motstanden Balder møtte smittet over på forsamlingen. Det er en velkjent taktikk. Fra land vi ikke vil sammenligne oss med. Kan du ikke ta personen. Da tar du familien. Slekten eller kollegaene. Her ble samme taktikk ubevist benyttet på denne lille, ubetydelige forsamlinen som alle egentlig ignorerte. Nå rammet hakkingen, baksnakkingen og ryktene den.
Det var den ikke klar for. For om Balder kunne stå i noe slikt. Så kunne de fleste i menigheten overhode ikke det. Sammen med politikere, kirkefolk og andre som «har noe med det» begynte deler av menigheten å reise seg mot Balders lokale evangeliseringstiltak. Det tok selvsagt litt tid før han forstod signalene i menigheten. Hva skulle han gjøre? Han gjorde akkurat som han pleide.
Trakk seg litt tilbake og gikk i bønn til Gud. «For den som ber, han får,…» Matt. 7:8. Han fortalte siden at det første han fikk av Faderen var fred for å være stille. Deretter fikk han fred for at han var i Guds vilje. Så, så han klart, fordi Faderen viste ham det, at han måtte arbeide innad i menigheten. Arbeide slik at den tålte ytre motstand. At motstanden ikke splittet dem men heller drev dem sammen. Klarer motstand å splitte en menighet er det kun fordi den ikke har enhet i Kristus og kjærlighet til Gud og hverandre. «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.» Gal. 6:2. Den byrde Balder bar ville ikke menigheten bære sammen med ham. Enda det var en byrde Herren hadde lagt på ham. Og enda det var frelse fra fortapelse han forkynte.
Menigheten han var så glad i. Hadde ikke stått prøven. Det var alvorlig. Selvsagt kunne Balder blitt såret. Trukket seg ut av menigheten og hatt det greit med å spille offerrollen. Ingenting er mer behagelig for kjødet enn det. Han var bare ikke skrudd sammen slik. Heldigvis. Han elsket fortsatt Jesus Kristus 102 %, menigheten 101 % og nesten 100 %. Balder sammen med Jesus var en som uansett seiret. En «overcomer».
Vår tro, om den er liten,
så er den dog av Gud.
Stå derfor sterkt i striden
mot alle Satans skudd!
Vår tro er dog den seier
som verden overvinner,
som alle lyster binder
og spotter Satans leir.
Den kan vel også slukkes
i hjertet ganske ut,
når viljen den forrykkes
og viker fra sin Gud.
Men vil det svake sinn
sin Jesus ikke slippe,
så står den som en klippe
mot opprørt hav og vind.
Å, du min lyst og ære,
min Gud og Frelser god,
jeg vil din evig være,
det gjelde liv og blod!
La komme hva som vil!
Jeg vil på Jesus lite
og intet annet vite
enn høre Jesus til.
Hans Adolph Brorson 1735