Jeg hadde dyp respekt for August Balder. Det var innhold og tyngde i samtalene med ham. Og jeg sa til ham:
«- Jeg må få engasjere meg i menigheten». Så sa jeg alt jeg tenkte jeg kunne bidra med. Kun interessert i å få være med. Få bidra og yte. Dette var det nærmeste jeg kunne komme å tjene Jesus Kristus. Så var jeg jo litt usikker på hva jeg kunne mestre.
«- Hva trenger menigheten som jeg kan?» Avsluttet jeg.
«- Hva menigheten trenger…?» Balder sa det spørrende.
«Menigheten trenger alt.». Sa han. Før han fortsatte: «Den trenger eldste, den trenger møteledere, sangere, forkynnere, søndagsskole-lærere, ungdomsarbeidere, teknikkere, vaktmestere, elektrikere, rørleggere, malere…»
«- Men det er så få…». Igjen stoppet han. Det var som om han ville være presis med ordene. Han kjadret ikke bare i vei. Prøvde alltid å tale klart. Uten for mange ord.
«- Det er så få som er åndelig på plass i eget liv og tjeneste». Ingen av oss sa noe på en stund. Jeg prøvde å tenke etter hva han mente. Han fulgte opp:
«- Jeg har møtt forkynnere som knapt leser i bibelen. Eldste som ikke ber og ungdomsarbeidere som egentlig ikke ønsker å tjene Jesus Kristus.» Jeg tenkte litt på det. Går det an å være ungdomsarbeider og ikke tjene Jesus? Klart det er fristende å være i sentrum. Det er jo en som er ungdomsarbeider. Det er kanskje litt av kampen en ungdomsarbeider står i? På samme vis som en eldste får en kamp mot kjødelig lyst til makt, styring og kontroll. Eller en forkynner får kamp mot lysten til å ta litt av æren for Ordet og Åndens virkning. Så blir forkynneren stor og Herren litt mindre stor. I en hver tjeneste er det også fristelse og prøvelse.
«- Forstår du bibelen?» spurte han plutselig. Jeg kjente det som et ransakende spørsmål. Ikke uvennlig men likevel prøvende.
«- Jeg mener å ha noenlunde kontroll på bibelens budskap.» Svarte jeg kort. Jeg hadde lest mye den siste tiden. Virkelig studert Ordet. Og som så mange ganger før ble jeg overrasket over hvor mye jeg ikke hadde forstått og sett. Bibelen førte meg ikke inn i trangsynthet. Den åpnet en helt ny dimmensjon. Og landskapet ble bare bredere, høyere og dypere etter som jeg gikk frem over det og inn i åpenbaringen. Det virket som om Balder var fornøyd med svaret. For han fyrte av et nytt spørsmål:
«- Ber du regelmessig?» Han såg meg fast rett inn i øynene?
«- Ja.» Sa jeg. Et enda kortere svar, uten å utdype noe mer. Jeg ber hver dag. Minst en halv time. Kjødet liker det ikke. Men Ånden gleder seg. Og for livet i Kristus, for troens liv, er det helt nødvendig. Jeg viste det ville komme flere spørsmål. Vi var på linje nå.
«- Om du får ansvaret for teknikken. Hvem står du til ansvar for?» Det var et godt spørsmål? De andre spørsmålene var jo litt opplagte. Enhver kristen må jo daglig lese Guds ord og være i bønn. Alt annet er bare tull. Så er det selvsagt grunner som gir unntak fra regelen. Så var det jo nettopp dette. Har vi først erfart forkynnere som ikke kjenner bibelen. Eldste som ikke ber eller ungdomsarbeidere som tjener sitt eget kjødelige ego ved å være verdslig kule. Da stiller du også de banale spørsmålene. Alternativt risikeres et svære arbeid for å rette opp fadesen. Og det kan ta år. På toppen sliter det ut gode Herrens tjenere. Det blir som tømreren som smeller opp gipsplatene feil i taket. Han ender må måtte ta dem ned igjen og så sette opp nye. Det er tre ganger så mye arbeid å rette opp en feil. Hvor mye bedre er det ikke å ta seg nødvendig tid og gjøre det rett med en gang. Det var det Balder nå gjorde. Han sørget for at tjeneren var på rett plass ådelig sett.
Dette spørsmålet var konkret. Og jeg forstod poenget.
«- Jeg står ansvarlig for Jesus Kristus.» Sa jeg. Men denne gange måtte jeg legge til noe.
«- Så står jeg ansvarlig for menighetens ledelse.»
Balder bare nikket. Så smilte han, før han spurte. Det jeg regnet for å være det siste spørsmålet:
«- Har du mye å lære?» Denne gangen var det jeg som nikket. Jeg bare nikket og sa: «- Mye». Jeg satte virkelig pris på Balder sine spørsmål. Jeg hadde jo ikke peiling på teknikk. Var bare sikker på at jeg skulle klare å utføre det tilfredstillende. Jeg begynte umiddelbart. Nærmest ubevist. Før samtalen var ferdig. Å tenke etter hvem som kunne lære meg. Jeg hadde et par navn. Balder var min bror. En trosbror. En bror i Kristus. En jeg virkelig stolte på og respekterte. Han kunne spørre meg om hva som helst!
Og det var nettopp det han gjorde.
«- Gud har virkelig fått grepet deg», sa han til meg. Det var anerkjennende ord! Jeg tok dem til meg. Ja. Jeg gjorde mer enn det. Jeg spiste dem. Jeg hadde også behov for å høre det. Stort behov. Det gjorde godt og stryrket meg. Det hjalp meg i de anfektende tanker som av og til hjemsøkte meg. Tanker som ville få meg til å tro at det var innbildning. Tro er full visshet. Men av og til kom disse tankene som bragte tvil. Og de kom med kraft. Kvelende. Det var som om disse tankene prøvde å overmanne troens ord. De trengte bort Guds Ord med overbevisning. Erstattet det vi holder som sannhetens ord med løgn. «- Har Gud virkelig sagt.»
Nå vet jeg at det er åndskrefter bak disse anfektelsene. Det er ikke løse og flyktige tanker uten kraft og makt. Jesus omtaler sitt eget ord i Joh. 6:63: «Det er Ånden som gjør levende; her kan mennesket intet utrette. De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv.» Ånd og liv. Satan sitt ord er derimot løgn og død. Det er selve livserfaringen som lærer oss dette. Etter å ha erfart anfektelser mange ganger har jeg lært meg å takle dem.
I det jeg kjenner anfektende tanker definerer jeg dem. Hva er tanken? Hvordan reagerer jeg? Hva var det som satte meg ut? Hva var det som gav meg uro? Jeg søker alltid å ha helt klare tanker om min egen reaksjon og hva anfektelsen er. Deretter ber jeg. Jeg taler ut med Jesus Kristus. Bruker god tid i bønn. Ber Jesus om å hjelpe meg å tenke rett om det jeg opplever. Og Jesus kommer med alltid med sin fred. Den som overgår all forstand. Og som oftest gir Herren meg sine tanker. Før jeg ber vet Herren om det! Klart, enkelt kommer svaret.
Likevel er jeg ikke helt i mål. Jeg må vinne seier over anfekteren med Guds Ord. Jeg må vinne over åndskraften med de ord Jesus sier er Ånd og Liv. I det jeg har klar tanke, Jesu ord og Skriftens åpenbaring visner kraften i anfektelsen bort. Så lufter jeg alltid dette med min kone. Hun er den som oftest stadfester Guds vilje. Og det er naturlig. Ingen står meg nærmere. Så langt har jeg alltid seieret over Satan ved å handle på denne måten. Det har også gitt meg åndelig vekst og åndelig styrke.
Anfektelser er kamper vi må ta og som vi må vinne. Tar vi ikke kampen er vår tro uavklart. Det er det kun Satan som er tilfreds med. «Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Rom. 8:37-39
Satan kommer alltid når vi er åndelig svake. Og han kommer gjerne gjennom tanker. Tanker som har som mål å røve troen. Og når han ikke inn i vår tanke direkte kan han godt bruke andre mennesker. Vantro mennesker. Men i dag har han mange muligheter. TV, radio, youtube, snap… På samme vis som Gud taler til oss gjennom alt dette. Kan også djevelen gjøre det.
Nå brukte Gud August Balder til å styrke og oppmuntre meg. Ansikt til ansikt. Og Gud kunne ikke bruke noen bedre. Noen jeg hadde full tillit til. Noen jeg hadde dyp respekt for. Det er stort.
Bruk ordets makt,
gi nøye akt
på hjertet hvor det vanker,
lær å holde hellig vakt
over dine tanker.
H. A. Brorson 1735