Jeg gikk gradene i menigheten. Fra teknikken til møteleder. Derfra til forkynnelse og så til eldste. Motivet var hele tiden å tjene først Jesus Kristus. Så menigheten. Deretter min neste. Og årene gikk. Noen nye kom til. Andre forlot menigheten. Verden forandret seg stadig. Trender og bølger i kristenheten kom og gikk. Som et mirakel bestod menigheten. Hele tiden på et nivå som gjorde at en stadig lurte på om det vår nå vi måtte legge ned. Det måtte vi ikke. Selv om resultatene kom så stille og sakte at det var lett å overse de. I løpet av ti år var det hele fjorten som var blitt frelst og stod med. Syv hadde forlatt menigheten. Syv hadde fått hjemlov. Det så jo ut som om menigheten stod stille. Det gjorde den altså ikke. Den lyste i mørket og var salt i verden. Fjorten frelste sjeler er ikke lite for Gud!
For andre er jo dette knussel. Det tror de fordi de rekner på verdslig vis. De teller hoder og mengde. Åndelig suksess er noe som kan måles med verdslige tall og i regnskapene. Dess større tall og mengde dess høyere opp kommer de i det kristne hierakiet. De har noe å slå i bordet med. De har noe å vise til.
Det er imidlertid en tanke de ikke vil ta imot. Heller ikke ser det ut til å ha streifet dem. «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» Jak. 4:6. Det å ville være noe stort. Selv om det er for Gud. Det vil føre til fall. For vil jeg være stor så må jeg jo måle meg mot noe. Jeg vil altså være stor for Gud. Sett i forhold til hvem? Jo mine nådesøsken. De må da være små for Gud. Eller i hvertfall mindre enn meg. Da kommer ondskapen i slik prestasjons-kristendom frem. Skal jeg være stor, er det mange andre som må være små. Eller mindre.
Jeg takker Gud for at han viste meg dette. Guds vilje med oss er ikke at vi skal vinne flest mulig for ham. Det er først av alt at vi skal elske Ham. Deretter kommer det å tjene Ham. Eller: Jeg vil gjøre Guds vilje fordi jeg elsker Ham. Og Guds vilje for meg er at jeg skal være her. I denne menigheten som så vidt lever. Men den lever! Og nå var det i løpet av en tiårs periode blitt frelst hele fjorten sjeler! Fjorten mennesker som Jesus Kristus døde, og stod opp for. De var blitt frelst i en nærmest umulig tid. Frafallstider og med et jordsmonn som var som en ørken. Det er kun på grunn av Guds store nåde og kraft. Ja det viser Guds storhet. Ingenting er umulig for Gud.
Det var de som fristet meg. De smigret meg og sa: «- Hvorfor flytter du ikke til den og den plassen. Da vil du få en stor høst». De hørte ikke sin egen dårskap. Å flytte et sted. Fordi den tjenestegaven Gud har gitt deg å tjene med. Automatisk vil gi langt større høst et annet sted. Er løgn. Hva var det Paulus gjorde? Han vannet. Og Apollos? Han sådde. Hvem gav vekst? Gud. Det eneste som er viktig er at jeg er der Gud vil ha meg. Bli ikke fristet. Selv ikke når en vis og klok. Snakker som en dåre.
Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt,
stå ei ledig, mens dagene flyr!
Etter vår kommer høst, og på dag følger natt,
og kan hende ny morgen ei gryr.
Mens det ennå er tid, så Guds ord på ditt sted,
og din gjerning skal modnes i fred.
Lina Sandell 1885
Jeg var sulten. Selv om været var såpass bra denne dagen tok jeg bilen. Jeg tenkte pizza. På impuls svingte jeg alikevel inn til Meaws Thai-mat. Parkerte nærmest mulig inngangen. Det vil si ca to meter fra døren. Lurte på om jeg skulle ta en nr 8. Gaeng Paneng Gai eller en nr 13. Gaeng Masssaman Nuea. Begge er knall-gode. Jeg tok nr 8. Og for hyggens skyld prøve jeg som vanlig å uttale navnet. Jeg har prøvd tidligere. Og kan trygt si at jeg husket aldri hvordan uttalen er.
Og Meaw korrigerte meg alltid. Med latter og et smil. Litt humør, imøtekommenhet og et smil. Fra ett menneske. Kan redde dagen. Jeg viste jo at jeg neste gang ville være akkurat like håpløs i uttalen. Og skulle jeg en gang legge det på meg å lære uttalen. Så ville jeg uansett uttale det feil. Bare for å få smilet og latteren. På denne knivseggen av menneskelig kontakt. Hadde vi funnet tonen. Dette lille ubetydelige er faktisk verdifullt. Det er alltid gull når mennesker som ikke kjenner hverandre. Er på bølgelengde. I de ørsmå og korte kontaktpunkter.
Humøret var klart oppadgående. Til og med solen tittet frem. Ny impuls. Jeg satt meg ned og nøt maten på bordene utendørs. Det er da jeg ser denne ukjente fyren. Kanskje jeg skal prøve om jeg er på bølgelengde med ham også. Han er jo på gjennomfart. Helt klart.
«- Hei!» Jeg sa det kort. Ville ikke virke for kjapp og påtrengende.
«- Jens Nilsen. Er det ledig her?»
«-Ja jøss. Versegod. Slå deg ned», svarte han.
Han presenterte seg ikke. Og selv om ordene ikke avviste meg. Heller ikke tonen. Så merket jeg selvsagt at han var litt overrasket. Litt forundret over å bli forstyrret mitt i konsumeringen av vårruller.
«-Gode de derre.» Sa jeg kort.
«-Ja.» Sa han enda kortere.
Jeg måtte jo svitsje tema. Før dette ble plumpt og kleint.
«- På gjennomreise?»
«- Ja». Sa han igjen. Jeg ventet på litt mer. I mens åpnet jeg isoporbegeret med Gaeng Paneng Gai. Han så på begeret.
«- Ser ut til at jeg valgte feil. Vårruller er stort sett like over alt. Jeg gikk for det trygge. Ser at jeg heller skulle hatt litt av ….. det.» Han sa det mens han pekt forsiktig på maten min.
«- Å. Du vil heller ha Gaeng Paneng Gai!» Jeg overrasket meg selv. Jeg uttalte det nesten helt korrekt. Han så spørrende på meg.
«- Hva er Gang Pang Gai?» Jeg slo teatralsk ut med hendene.
«- Det er dette?» Sa jeg for så å peke på maten. Nå begynte vi å finne tonen. Kjente en liten grad av tilfredshet sige inn over meg.
«- Jeg går som oftest for det kjente.» Sa han.
«- Jeg ser det mer og mer som en svakhet. Jeg frarøver meg selv nye opplevelser og erfaringer. Nå har jeg jo brent meg noen ganger da». Han så meg rett inn i øynene. En kan jo bare bifalle denne erfaringen. Så jeg nikket.
«- Men. Jeg gjør nå noe nytt i dag. Nå kjører jeg denne veien over Røldalsfjellet for første gang. Så jeg har kanskje fylt dosen med nye ting for i dag?» Han lo mens han sa det.
«- Første gang?» Gjentok jeg spørrende.
«- Da har du noe å se frem til. Det ser ut til å bli en strålende dag. Og den turen er helt fantastisk. I fint vær.» Jeg understreket siste setning. I fint vær. Og i dag kunne det bli en virkelig fin dag.
«- Det ser ut til at du har valgt rett dag.» Avsluttet jeg med.
«- Ja! Jeg har litt forventninger til turen over fjellet. Gleder meg til det!»
Jeg var godt i gang med Gaeng Paneng Gaien. Det var da jeg kjente det. Klart og tydelig som alltid. Denne fremmede. Ukjente. Skulle jeg aldri se igjen. Kanskje dette var hans dag. Kanskje det var hans mulighet. Jeg måtte gi ham evangeliet. Av erfaring viste jeg at samtalen aldri. Av seg selv. Ville komme inn på noe som har med Gud, himmelen og frelse å gjøre. Derfor sa jeg ganske enkelt:
«- Gud har lagt noe på hjertet mitt.»
«- Hvem har hva for noe?» Ordene bare ramlet ut av ham. Jeg kunne like godt ha klabbet til ham. Han var tydelig sjokkert. Det var den vårrullen som var igjen som reddet samtalen nå. Han tok en bit. Jeg antok at det var helt nødvendig. Han måtte få tid til å tenke. Så jeg gjorde det samme. Tok en bit til og ventet litt til for jeg gjentok:
«- Gud har lagt noe på hjertet mitt.» Igjen var det som om jeg satte strøm på ham. Hva er det med folk i dag? Nevn Gud eller Jesus og du skremmer «vannnet av dem». Han mannet seg opp. Kunne se at han samlet seg. Det lover aldri godt. Da blir det konfrontasjon. Og ganske riktig. Svaret kom hardt. Nesten litt fiendtlig: «- Jeg tror ikke på Gud.»
Jeg tror ikke han var klar over det selv. Men hendene var hardt knyttet. Knokene var hvite. Jeg hadde virkelig truffet ham hardt. Det var ikke meningen. Ofte kan det være gode og åpne samtaler med en slik innledning. Her var det mye som måtte brytes. Jeg vist dette ikke var tid og sted. Her var altfor mye arbeid.
«- Jeg er ateist og tror på vitenskapen og det gode i mennesket.»
Jeg visste det var nytteløst. Et godt måltid hadde begynt bra. Nå var jeg klar over at dette var en «dead man walking». Jeg hadde vært her hundre ganger før. Jeg kunne runde av og gå over til hyggelig «smål tåk» igjen. Eller jeg kunne rulle frem kanonen og på sømmelig vis fortelle noen sannheter. Den første taktikken er trygg. Den runder enkelt av men garanterer at det blir resultatløst. Den andre har potensiale for både gevinst og katastrofe. Jeg tok sjansen på gevinst:
«- Hva du er og hva du mener er din suverene rett. Men det er helt uinteressant.» Jeg måtte fortsette raskt nå. Faren var stor for at vi ville ende opp med å diskutere helt perifere sider ved troen. Det ville kun bli en avsporing. Derfor la jeg raskt til:
«- Gud har lagt på mitt hjerte å fortelle alle at…» Lengre kom jeg ikke. Han hadde vært her før. Og han ville vise det. Derfor avbrøt han meg og sa:
«… at Gud elsker dem».
«- Nei!» Svaret mitt var kontant og kort. Visst elsker Gud sitt skaperverk. Guds vilje for hvert menneske er at det skal bli frelst. Frelst fra hva? Frelst fra synden. Det er jo den som er årsaken til at Gud la jorden under forbannelse og mennesket under dødens velde. Evangeliet er jo de gode nyhetene om at prisen for min synd er betalt. Jesus Kristus bar min syndebør opp på korset. Der betalte Guds sønn prisen for mine synder.
Jeg har hørt evangeliet. Tror og lever etter det. Og Talsmannen, Den Hellige Ånd, både minner meg og leder meg på den veien jeg skal gå. Men Guds kjærlighet var ikke det Herren hadde lagt på meg å minne en nordmann anno 2021 om. Vi har hatt evangeliet i 1000 år. Nå er frafallstidene kommet. Folket vender seg bort fra Gud og tar ikke Guds Ord på alvor.
«- Nei!» Gjentok jeg.
«Hva har guden du tror på lagt på hjertet ditt da?»
«- Gud har lagt på meg å fortelle at alle som fornekter at Jesus Kristus er Guds sønn er under Guds vrede». Jeg sa det like naturlig som enhver verdagslig hendelse. Nå gikk sekundene sakte.
«- Men..» sa han ganske forsiktig. Jeg passset på å avbryte ham.
«- Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» Joh. 3:18
«Vel, jeg er ferdig!» Han proklamerte det slik at det det ikke var rom for tvil. Han var ferdig. Nok var nok.
Det ble ingen katastrofe men det ble heller ingen triumf. Det ble dette litt triste middelmådige. Ikke svart. Heller ikke hvit. Resultatet så langt var grått. Håpet mitt var at han skulle få noe å tenke på. Noe som sinnet kunne arbeide med. Og kanskje Den Hellige Ånd ville kalle på ham?
Selv om han definitivt var ferdig med meg måtte jeg få gitt ham en av traktatene mine. Det kunne jo hende at dette møtet var såpass rystende at han ville lese den i rolige øyeblikk. Ikke for å la seg overbevise men for å finne feil eller overbevise seg selv om at han trygt kan forkaste alt. Evangeliet, troen og Gud. De fleste av oss har jo begynt der. Men det er kun noen få så er så egne, sære og sta at lyset de møter i evangeliet ikke påvirker dem.
«-Vent litt!» Ropte jeg litt forsiktig. Jeg var fullt klar over at han hadde fått nok. Tenkte at en litt forsiktig tone kunne mildne ham litt. Der tok jeg feil. Kommunikasjon er langt mer enn ord. Jeg så på hele kroppsholdningen at nå nærmet strikken seg bristepunktet. Det lynte av øynene. Jeg var rask med å legge til:
«- Jeg skal ikke hefte deg mer.» «- Ville bare gi deg denne traktaten.» Det var tydelig at han tok seg sammen. Han var en dannet og godvillig mann.
«- Ok og takk». Han tok imot, snudde seg og gikk til bilen.
Jeg kjente denne følelsen av bedrøvelse komme over meg. Bedrøvet over hvor vanskelig det er for gode nordmenn å ta imot evangeliet i tro. Hvor vanskelig det er å gi livet til Jesus Kristus og la han være min, og vår, Gud. Hva er det som har skjedd med nordmenn den siste generasjon? Jeg sukket til Gud og kjørte hjem. Hjemme knelte jeg ned og løftet alt opp til Herren i inderlig bønn.
Herre Gud, ditt dyre navn og ære
over verden høyt i akt skal være,
og alle sjele,
de trette træle,
alt som har mæle,
de skal fortelle
din ære.
Gud er Gud, om alle land lå øde,
Gud er Gud, om alle mann var døde.
Om slekter svimler –
blant stjernestimler
i høye himler
utallig vrimler
Guds grøde.
Høye hall og dype dal skal vike,
jord og himmel falle skal tillike,
hvert fjell, hver tinde
skal brått forsvinne,
men opp skal rinne,
som solen skinne,
Guds rike!
Petter Dass 1698