Romerbrevet 2:17-24.
Og nå, du som kaller deg jøde: Du stoler på loven og er stolt av din Gud, du kjenner hans vilje og kan avgjøre hva som er rett, fordi du er opplært i loven. Du er overbevist om at du kan være en veileder for blinde, et lys for dem som er i mørke, en oppdrager for uforstandige og en lærer for umyndige, fordi du i loven har det rette uttrykk for kunnskap og sannhet. Du som vil lære andre, hvorfor lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier at en ikke skal bryte ekteskapet, bryter du ekteskapet? Du som avskyr avgudene, plyndrer du templene deres? Du som er så stolt av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven. Det står skrevet: Guds navn blir spottet blant hedningene på grunn av dere.
Paulus går hardt ut. «Du som kaller deg jøde». Underliggende i teksten stilles det spørsmål ved om jøden virkelig er jøde. I kapittel 1 (18-32) tok Paulus for seg hedningene og viste til hvor galt det står til med hedenskapen i sin ytterste konsekvens. Her forteller Paulus oss hvor ytterst galt det kan gå for jødene. Er du som kaller deg jøde virkelig jøde?
Ja – du som er jøde stoler på loven. Er stolt av Gud. Kjenner Hans vilje og kan avgjøre hva som er rett. Dermed kan du være en veileder for blinde, lys for dem i mørke og en oppdrager for uforstandige. Selv med alt dette gode som er ramset opp sier altså Paulus: «Og nå, du som kaller deg jøde». Hva er det skriften, ved Paulus ord, anklager jødene for?
Svaret gis ved de spørsmål som blir stilt. Hvorfor lærer du ikke deg selv? Hvorfor stjeler du? Hvorfor bryter du ekteskapet? Hvorfor plyndrer du avgudenes templer? Underforstått hvorfor bryter du loven. Paulus anklager hedningene for å ikke lovprise og takke Gud som hele skaperverket vitner om. Han anklager hedningene for å følge sin hjertets lyst og ikke bry seg om å kjenne Gud. Med Israel og jødene er det annerledes. De har loven og kan loven. Deres fall står i at de ikke følger loven. De bryter den hele tiden. Derfor har Paulus også i foregående vers sagt: «… de som gjør det loven sier, de skal kjennes rettferdige.» (13). Istede omsnudde de Guds åndelige og gode lov til kjødelighet i en slik grad at da Jesus kom, Kristus som oppfylte hele loven, da kjente de Ham ikke igjen som Guds egen sønn. Og de endte opp med å forkaste Ham.
Har Paulus, skriften og Guds Ånd da gitt opp jødene? Nei! Men jødedommen og loven fører ingen til frelse. Skriften legger loven som frelsesvei død og det selv om loven er god. Paulus gikk alltid, selv om han er hedningene sin apostel, først til synagogen. Der forkynte han evangeliet og viste dem, ut fra skriftene, at Jesus Kristus er Messias. Og jøder ble frelst den gang og jøder blir frelst idag, ved det samme evangeliet som hedninger frelses ved. Jøde først så greker. Og selv om Paulus går sterkt i rette med både jøder og hedninger så har han en dyp kjærlighet for sitt folk. Han sier jo: «Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg.» Rom. 9:3. Det er skremmende sterke ord!
Så må det nok sies klart og tydelig at det ikke er til hjelp for noen om vi eller Paulus blir skilt fra Kristus. Det er uttrykk for Paulus sin dype og inderlige kjærlighet til det jødiske folk som gjør ham villig til å gi opp alt. Om det ville ha vært til hjelp. Noe det ikke er.
En jøde som ikke holder loven, er han en virkelig jøde? Paulus spør ikke så dirkte men spisser vi det kommer poenget tydelig frem. Er en muslim virkelig en muslim om han ikke lyder Koranen? Er et menneske som ikke fornekter Gud virkelig en ateist? Eller er en kristen virkelig kristen om han ikke holder fast på evangeliet og Ordet? Eller kan jeg være kristen uten å elske Jesus og min neste?
Er da Gud ferdig med det jødiske folk og Israel? Paulus tar jo opp nettopp dette i Romerbrevet kap. 11:1 og sier: «Jeg spør så: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke!» Klarere kan det knapt sies. Og i vers fem sier han: «På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt.» Og her må vi legge til at Paulus sier «i vår tid». Nå er det er 2000 år siden. Den gang, år 57 eller 58, var det en rest av jødene som kom til tro på Messias.
Guds profetiske klokke tikker. For 73 år siden ble Israel opprettet. Jødefolket samles i sitt ur-gamle land. Dette er Guds verk og er klart profetert. «Jeg vil samle dere ute blant folkene, sanke dere sammen fra de landene dere er spredt i, og gi dere Israels land.» Esekiel 11:17 og 20:42 sier: «Dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg fører dere til Israels land, landet som jeg med løftet hånd lovet å gi fedrene deres.» Så må vi ta med Guds løfte gitt ved profeten Sakarja. Det er et profetord som peker til slutten av den store trengsel. «Men over Davids hus og over innbyggerne i Jerusalem utøser jeg en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret, og sørge over ham likesom en sørger over sin eneste sønn,…».
Det kommer en dag da Gud Herren skal ta sløret bort og den rest som er igjen i Judea og Israel blir frelst. En mektig kollektiv omvendelse og en dyp, dyp sorg over å ha forkastet Jesus Kristus som de nå, på en dag, antar som sin frelser. Gud har slett ikke forkastet det jødiske folk.
Men Paulus sitt poeng er at som hedningene er fortapte og i mørke er også jødene ved jødedommen fortapt. Det er kun en vei for mennesket. Evangeliet. Og kun et navn vi kan bli frelst ved: Jesus Kristus. Jøde først så greker.
Jeg løfter mine øine op til fjellene;
hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
Han skal ingenlunde la din fot vakle,
din vokter skal ingenlunde slumre.
Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høire hånd.
Solen skal ikke stikke dig om dagen, ei heller månen om natten.
Herren skal bevare dig fra alt ondt, han skal bevare din sjel.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nu av og inntil evig tid.
Salme 121 (1930)