Å dømme

«Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv.» Rom. 2:1

I følge Akademis ordbok er det å dømme å avsi eller felle dom. I en rettsak vil personer bli dømt skyldig eller uskyldig. En dom vil innebære straff i form av bøter eller fengsel. Å opprettholde lov og orden i en nasjon fordrer et godt og rettferdig rettsystem. Å dømme skjer på mange nivåer. Hva så med Paulus ord? Det hjelper om vi har i tankene at det er flere lover å forholde seg til.

Nasjoner og folk har sine egne lover og normer. Disse varierer fra land til land. En ulovlig handling i et land kan være fullt lovlig i et annet. På samme vis varierer straffene. Skal en lov fungere må det være domstoler og et rettsvesen som utøver dømmingen. Den som dømmes skyldig må ta den tilmålte straffen. En lovbryter vil bli påtalt og dømt for så å måtte sone straffen. Det er å dømme!

Over de nasjonale lovene står en annen lov. Det er Guds lov. Og det er denne Paulus sikter til. Den er like gyldig i dag som på Jesu tid. Og Jesus sa noe om hvor lenge denne loven skal være gyldig! «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.» Matt. 5:17-18.

Guds lov, gitt til Moses og Israel, er gyldig også idag. Og loven har en hensikt. Den dømmer hvert eneste menneske skyldig for Gud. «Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne». Rom. 3:20. Loven dømmer altså meg til å være en synder! Og fordi jeg har Guds moral-lov, i det minste de 10 bud og Paulus sine syndekataloger i brevene, så forstår jeg at jeg er en lovbryter. En synder. Det er noe i min natur som ikke er bra. Loven avslører meg og hjelper meg så jeg ser og forstår det. Mitt liv er ikke rett for Gud etter loven. Det er faktisk en god ting dette. For jeg ser og erkjenner at jeg er en synder.

Den som er egenrettferdig, eller bedømmer seg selv til å være god nok for Gud, trenger ingen frelse og heller ikke noen frelser. Er jeg god nok for Gud i meg selv? Da er Jesus unødvendig og jeg trenger heller ikke Golgataverket.

Men Guds lov viser meg sannheten og dømmer meg skyldig! Gir jeg Gud rett må jeg erkjenne min syndige tilstand. Da forstår jeg også at jeg trenger nåde, barmhjertighet og miskunnhet fra Gud. Det å kjenne på syndenød er noe alle kristne har vært gjennom. Gjerne flere ganger! For vi kan lett falle i synd og urett. Eller Guds Ånd og Guds Ord viser oss våre unnlatelses, eller ubeviste synder, langsetter helliggjørelsens livsvei.

Gud søker hjertet til oss mennesker. Så i det loven dømmer meg og jeg erkjenner det i mitt hjerte, da er det håp. For da har jeg motivasjonen til å søke Gud og Guds frelse – av hjertet. Jeg forstår jo at jeg trenger Gud. Og jeg trenger en nådig Gud etter evangeliet og ikke Gud som dømmer meg etter loven. Og evangeliet handler nettopp om å finne nåde hos Gud. Hvor griper Gud et menneske? Han griper det i hjertet. For fra hjertet utgår livet.

Derfor tjener det ingen nytte å dømme andre mennesker etter Guds lov. For loven gir oss nå erkjennelsen av at vi er syndere. Guds vilje er åpenbart at alle skal bli frelst. Dømmes vi, her i livet, etter Guds lov, blir vi ikke frelst. Vi blir kun evig fortapte syndere. Men det er ikke Guds vilje for oss eller for noe menneske. Guds vilje er frelse fra synden og evig liv i Guds rike.

Jesus kom ikke for å dømme. Han sier det flere ganger med egne ord: «Den som hører mine ord og ikke tar vare på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.» Joh.12:47. Derfor er evangeliet gode nyheter! For syndere er det fantastiske nyheter. For det gir håp om frelse fra synden! Derfor skal heller ikke vi dømme. Vi skal forkynne lov og evangelium og vitne om Guds store gjerninger. Loven får meg til å innse at jeg trenger Guds frelse! Slik er også loven god. Men bruker vi loven til å dømme andre. Da forgriper vi oss og trer inn i Guds sted.

Å vite hva som er rett og galt, godt og ondt er ikke det samme som å dømme. Å peke på konsekvensene av å gjøre urett og synd er heller ikke å dømme. Så kan vi jo av og til se opplagte feil hos andre. Skal vi gå rundt å «pukke» på det da? Gjør vi det vil vi raskt oppdage at Jesu ord tukter oss. «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» Matt. 7:3

La oss heller holde frem lov og evangelium. Ikke for å dømme men for å åpne døren til Guds frelse. For Gud er rettferdig, nådig og god. Ja han ER kjærlighet. Og I Kristus har vi en Far i himmelen. En Far som kjenner oss og som både vil og kan frelse oss inn i sitt evige rike.

Hjerter slik som verden trenger,
det er hjerter satt i brann.
Hjerter som ei utestenger,
Jesus som vår frelsermann.
Hjerter som av ham vil lære,
fast og modig dag for dag.
Hjerter som vil djerve være,
til hans gunst og velbehag.

John Lawley