«Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv, og vi vet at Guds dom med rette rammer dem som driver med slikt. Men når du, menneske, dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det samme, mener du da at du skal slippe unna Guds dom?» Rom. 2:1-3
Skriften treffer oss. Fordi Paulus skriver i du form. Budskapet kommer til meg personlig: «… har du ingen unnskyldning…» Og vi kan fortsette med ordene; «… hvem du enn er». Paulus understreker jo at dette gjelder alle mennesker. Og det er i ytterste forstand en menneskelig egenskap, det å dømme andre. Men det er noen nyanser her. I dagens tekst er det minst to budskap. For det første treffer nok denne teksten en spesifikk gruppe.
Skal jeg kunne dømme må jeg ha noe å dømme etter. Jeg må vite hva som er rett og galt, godt og ondt. Norske domstoler dømmer etter norsk lov. Den forteller hva som er gjeldende rett i landet. Hvem er det så Paulus sikter til i denne teksten? Først og fremst er det nok jødene. For Israel har Guds lov. Gud gav den til Moses på Sinai og den loven er Israels paktsoppfyllelse. Loven forteller hva som er rett og galt etter Guds vilje.
Guds lov er selvsagt noe helt annet enn alle andre menneskelige lover. Den står over både norsk lov og over FNs menneskerettigheter. Etter den loven vil hvert menneske bli bedømt og dømt. Av Gud. Og etter Guds lov er alle mennesker syndere. Vi kommer alle til kort. Ingen klarer å leve etter Moseloven hundre prosent hele tiden. Derfor kan ingen mennesker bli frelst ved å gjøre lovgjerninger. Heller ikke andre gode gjerninger! Frelse var heller aldri meningen med loven. Dens hensikt var, og er, å vise oss alle at vi er skyldige til dom for innfor Gud. (Rom. 3:19-20)
Den som gjør hele loven hele tiden vil altså kunne være rettferdig. Men det viser seg at ingen mennesker klarer det. Heller ikke jødene. Det er dette Paulus understreker i dagens tekst. Jødene, Guds utvalgte folk, er ikke rettferdiggjort for Gud fordi om de har loven og kan loven! For de bryter selv loven. Derfor kan de heller ikke dømme andre. Ja, de er Guds utvalgte folk. Og de har blitt til rik velsignelse for verden. Fra jødene kommer frelsen. Og vår mester og Herre, Jesus Kristus er til evig tid jøde! Alle har vi mye å takke det jødiske folket for!
I det Paulus skriver til menigheten i Rom vet han selvsagt at dette er en sammensatt menighet. Her er det både hedninger og jøder. Og Paulus har jo i foregående kapittel tatt for seg hedningene sin håpløse og formørkede tilstand. Nå klargjør han også jødenes stilling innfor Gud. Og de kommer også til kort med sine lovgjerninger. Og innfor Gud fordømmer de seg selv ved å dømme andre.
På denne måten klargjør Paulus hedenskapen og jødenes stilling innfor Gud. Hedningene er under Guds vrede og er overgitt til sitt formørkede hjertes onde lyst. Jødene er lovbrytere og dermed syndere som trenger nåde! Men i det jeg leser disse skriftstedene taler Ordet også til mitt hjerte. Og da kommer det andre budskapet frem. Hva budskap er det?
Svaret er egenrettferdighet og dobbeltmoral hos oss mennesker. For Paulus sier: «Du som dømmer, gjør jo det samme selv». Som kristen bør jeg vite hva som er rett og galt, godt og ondt etter kjærlighetens bud. Det er vi gitt å vite. Skriften lærer oss. Han gir oss alt vi trenger for å kunne gjøre det rette og gode. Så hender det at jeg selv bryter det som er rett og godt. Jeg snubler og faller.
Og fallhøyden kan være stor for en kristen. Da fristes jeg! Skal jeg forsøke å rettferdiggjøre meg selv? Eller skal jeg ydmyke meg og be om nåde og tilgivelse? Svaret er opplagt. Vi skal be om nåde og tilgivelse. Det er lett i teorien men langt vanskeligere i virkeligheten. Det er dypt alvorlig om jeg skulle gå feil og begynne å rettferdiggjøre meg selv. Det fører meg dypere inn i synd og ender med dobbeltmoral.
Jeg blir noe så forferdelig som en hykler. Jeg snakker og fremstiller meg som en troende men lever ikke som en. Navnelappen kristen vil ikke hjelpe meg noe som helst innfor Gud. Tvert imot vil jeg vanære Gud og forårsake at Guds navn spottes. Ingen får nåde til å synde eller til å leve i synd! Og egenrettferdighet er noe helt annet enn Guds rettferdighet. Men en synder som omvender seg, han får nåde. Og Gud er ikke sen. Umiddelbart kommer Herren med sitt lys og sin fred. Gud er god!
Gud vil menneskers frelse. Han har vist sin kjærlighet ved å sende sin eneste sønn for å dø for vår skyld. På korset betalte Jesus Kristus prisen. Han både kan og vil kjøpe oss fri syndens slaveri. Det er Guds kjærlighet! Og ved oppstandelsen har vi håpet om evig liv. Det er nådens evangelium. Ingen blir rettferdiggjort av lovgjerninger eller gode gjerninger. Kun ved Guds nåde.
Jeg var – VAR – en del av Paulus sin syndekatalog. Nå, i Kristus, er – ER – jeg rettferdiggjort. Igjen: Ikke fordi jeg er snill og god og gjør godt. Kristus har kjøpt meg. Og det er KUN av nåde. Det er en barmhjertighets handling av Gud. Så nå leves livet i Kristus etter kjærlighetens bud. «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.» Matt. 22:37-40. Den som har kjærlighet til Faderen og til sin neste vil oppfylle loven etter Jesu ord. Og Paulus definisjon av kjærlighet finner vi i 1. Kor. 13. Les gjerne den!
Villig vi forsakerjordens tomme gleder, alt som oss på avvei leder. Vi din vei vil vandre. Alt vårt liv skal være deg til evig pris og ære. Gi du meg at jeg deg alle mine dagermer og mer behager.
Gerhard Tersteegen, 1729