«De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbeinte dyr og krypdyr. De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.» Rom. 1:21-25 (1930)
Det Paulus beskriver er menneskets fall. Kanskje overrasker det oss å høre hva fallet begynner med? Hva fører mennesket bort fra Gud? Alle mennesker har kjennskap til Gud gjennom skapningen, samvittighet og moral. Det er ikke en personlig kjennskap eller spesifikk kunnskap om Gud. Men det er en visshet om Guds eksistens. Med denne vissheten nedlagt i oss burde vi søke mer kunnskap om og dypere kjennskap til Gud. Det gjorde ikke, og det gjør ikke, mennesket.
Det er synden som slik forvender mennesket. Gud får ryggen og mennesket går bort fra Gud. Det vil heller bli Gud lik og selv inneha Guds plass. Innerst inne vet nok mennesket at Gud må tilbes og takkes som Gud. Og skal vi ha noe med Gud å gjøre må Gud være på tronen – i vårt liv. Gud kan aldri akseptere å være på andre plass. Gud er Gud. Gud kan aldri akseptere at jeg, meg og mitt kommer først. Og deretter Skaperen. Gud er Gud. For Ham er det første plass eller ingen plass. Derfor skal Han også tilbes og lovprises. Som Gud. Mennesker som tilber i Ånd og sannhet er det Gud vil ha. Skal vi kunne det må Gud være på vår hjertes trone.
Synden vender mennesket til selv å ville være herre over eget liv. Da må Gud ut. Derfor lovpriser og takker mennesket ikke Skaperen. Det er nødvendigvis ikke en aktiv handling mot Gud. Mer en passiv aggressiv handling. En unnlatelse-synd som avslører menneskets innstilling. «- Gud skal ikke være Herre over mitt liv. Jeg vil være min egen Herre og gå min egen vei».
Det samme mennesket, som har avvist Gud, nekter seg ikke for å anklage Gud. Når det måtte passe. I det en katastrofe rammer er det nesten alltid noen som gir stemme til spørsmålene: «Hvor er Gud nå?» Eller: «Hvordan kan Gud tillate dette?» Slik spotter og forakter mennesker som ellers aldri har enset Gud med en tanke. Ei heller takket Gud som Gud. De fulgte heller sitt hjertes lyster. Mennesket gjør som det selv vil. Men Gud er ikke likegyldig eller ignorant til hvordan et menneske behandler Ham. Det mennesket som følger sin hjertes lyst og ikke Guds vilje… hva skjer med det mennesket? Det står at Gud gir det over. «Gud overgav dem til urenhet…» Mennesket som følger sitt hjertes lyst ender opp med å vanære kroppen. Men det skjer mer.
Mennesket som vender seg fra Gud ender med tomme tanker. Tomhet er noe som er uten innhold. Hva er innholdsløse tanker? Kanskje det kan beskrives som drømmende, virkelighetsfjernt, følelses-styrt, fantasipreget, konspiratorisk og så videre? Tomhet er også vakuum. Vakuum er en kraft som tiltrekke seg alt. Fra det edle til rent søppel. Hode og sinn må fylles med noe. Musikk 24/7. TV-underholdning kveld etter kveld. Trening, mat, sport, moter, trender, spill, hobbyer, sladder, fest, rus, sex, krim, politikk, arbeid, studier… Tomrommet må fylles. Og det er bare å forsyne seg etter hjertets lyst. Kong Salomo falt fra Gud men hadde alt. Han konkluderte med ordene: «Alt er tomhet og jag etter vind.» Fork. 2:17. Og uten Gud er det sant. Vi kan ha alt. Uten Gud blir det til slutt ingenting.
Det mennesket som avviser Gud vil videre oppleve at hjertet formørkes. Et formørket hjerte kan bare bli opplyst av Gud. Det er Johannes som skriver om Jesus: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.» Joh. 1:9. De gode nyhetene er at Guds frelse er kommet. Og denne frelse tilbys alle mennesker. Menneskets tomhet og mørke kan nå forandres. Guds frelse er høyst reel. Tomme tanker får ny fylde. Mørke hjerter blir opplyst. Anklager erstattes med lovprisning og takkebønn.
Kristus er det sanne lys som kan lyse opp hjertet! Mennesket må bare tro evangeliet og ta imot Kristus. Da vil hjertet forandres. I det Kornelius familie ble frelst og fylt av Den Hellige Ånd kom også takksigelsen. Det står: «…de hørte dem tale i tunger og prise Gud.» Apg. 10:46. I det hjertet lyses opp av Kristus og mennesket blir fylt av Guds Ånd, lyder lovprisningen og takken til Gud fra mennesket. Tomheten erstattes av fylde. Åndens fylde. Mørke erstattes av lys. Kristus er verdens lys. Gud vil mennesket det beste – men avviser mennesket Gud kommer dommen. Vi har ikke noe valg. Nei. Vi er skapt for å takke og tilbe Skaperen.
Ved Kristus er vi blitt forandret. «For han har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike.» Kol. 1:16. I Guds frelse er det Kristus som er sannheten, veien og livet.
De folk som på jorderik bygge,
hvordan kan de leve så trygge?
De setter sin rikdom på rente,
som dommen var aldri å vente.
Se til at du ei blir bedragen,
Betenk deg det lakker med dagen,
og tiden at Jesus vår dommer
i skyene visselig kommer.
O Jesus! la oss dine svenner,
i verden få bli dine venner.
At vi til den evige glede,
må verdes med deg å inntrede!
Peter Dass 1700
(3 av 12 vers – Salmebloggen.no)
ikthus.no