«Jeg ber om at det endelig en gang må lage seg slik at jeg kan komme til dere, om Gud vil. For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere. Eller rettere sagt: Sammen skal både jeg og dere få nytt mot ved den tro som vi har felles.» Rom. 1:10-12
Paulus gir til kjenne at hans vilje er å komme til menigheten i Rom. Han lengter etter å se dem! Hvordan forstå det? Han kjenner dem ikke personlig. Han har vært sammen med Akvilas og Priskilla og kanskje han også kjenner andre fra menigheten. Men det er ikke disse han lengter etter. Det er ikke først og fremst et personlig møte med kjente som driver Paulus!
Paulus sin lengsel er nok dypest sett Den Hellige Ånds verk. Menigheten har samme Ånd og tro som Paulus. De kjenner Jesus! De har hørt og holder fast på evangeliet. De er knyttet sammen av en tro, et håp og en Ånd. Troen, Ånden og Livet som Gud har gitt dem er det som forener alle som hører Kristus til. Det er dette Paulus lengter etter – fellesskapet i troen på Jesus Kristus. Da kan de komme sammen for å oppbygge og styrke hverandre i troen på evangeliet.
Dette er helt sentralt i menighetslivet også i dag. Guds folk ønsker, nærmest drives sammen, for å oppgløde, styrke og gi hverandre mot i troens liv. Ikke fordi vi nødvendigvis kjenner hverandre men fordi Troen, Ånden og Livet i Gud binder oss sammen. Vi er alle Guds barn og vi er alle kalt ut for å være hellige for Gud!
Paulus sitt motiv er å styrke dem i troen og at de sammen skal få nytt mot. Vi ser at alt det Paulus ønsker og vil (selvsagt) er av rene motiver og i de beste hensikter. Ikke bare det – alt er også sammenfallende med tjenesten og Guds kall over Paulus sitt liv. Så hvorfor drar ikke bare Paulus til Rom? Hva er det som hindrer ham? Vi vet ikke konkret hva det er. Paulus bruker kun uttrykket at «det må lage seg til». Det vil vel kanskje si at Paulus opplever å stå i oppgaver han ikke er ferdige med. Hans hverdag var fyllt med menighetsarbeid i Korint og han planla å dra til Jerusalem. Paulus var i behov av at det skulle lage seg til. Noe det ikke hadde gjort enda. Nå var det så mange andre oppgaver som var helt nødvendige å ta tak i. Dermed ser det stengt ut. Og Paulus gjør det han kan, skriver Romerbrevet.
Paulus sin løsning er å be til Gud. Og til bønnen legger han ordene: «…om Gud vil». Vi ser altså at selv om alle Paulus hensikter er de aller beste og at det han lengter etter er helt i tråd med tjenesten… Så er han langt fra sikker på om dette kommer til å lage seg til slik at han får anledning til å besøke menigheten. Heller ikke er han sikker på om Gud vil la det skje eller at det er etter Guds vilje! Paulus har ingen ønsker om å trosse det som måtte være Guds vilje. Tvert imot – for Paulus blir det som Gud vil. Det er Guds vilje som viktig, ikke Paulus sin lengsel. Og det samme gjelder nok for oss idag!
Apostelen Paulus sin lære er jo med å danne vår grunnvoll av tro. Ja – vi tror Paulus sitt ord er Guds ord og vilje. Han er også et forbilde i levd liv. Det er på Jesu ord og apostlenes lære vår egen grunnvoll av tro er lagt. Når Paulus finner det nødvendig å be og så føye til «om Gud vil» – da både kan og bør vi legge vår vilje inn under det som er Guds vilje. For selv om våre motiver er helt rene og gode. Og selv om det vi brenner og lengter etter er av rene motiver og i beste hensikt – så er det langt fra sikkert at det er det Gud vil. Hvordan tenker Paulus om Guds vilje i en sak som dette? Måten Paulus uttaler seg på kan gi oss en grei forståelse av hvordan han lot seg lede av Gud.
Det opplagte svaret er enkelt. Det ser ut til at Paulus tenker at dersom dette ikke legger seg til rette – Da er det Guds vilje at han ikke skal til Rom. Legger det seg til rette i fremtiden – da er det Guds vilje at han skal dra til Rom. Altså: Kommer det en mulighet, en anledning så kan han dra. Men kommer det ingen mulighet – da skal han heller ikke presse det frem. Det er Gud som åpner dører som ingen kan stenge. Og det er Gud som stenger dører som ingen kan åpne. I det Paulus har lagt alt frem for Gud, hviler han fullt og helt i tro på at Guds vilje skjer i denne saken. Det blir som Herren vil!
Vi kan smake litt på uttrykket: Guds vilje! For ingen og ingenting kan hindre Guds vilje i å skje. Det er en absurd tanke at noen skulle kunne hindre Gud. Hverken rikdom, fattigdom, mennesker, makter, myndigheter eller Satan kan hindre Guds vilje i å skje. Gud er Gud og den som har all makt i himmel og på jord er vår herre Jesus Kristus. (Matt. 28:18).
Og Paulus lar oss forstå at Gud kan legge det til rette om det er Guds vilje. Da skjer det på en naturlig måte. Men av og til griper Gud inn overnaturlig for å la sin vilje skje.
Hvordan forlot Filip den etiopiske høvedsmannen? Det står at Den Hellige Ånd flyttet ham til Asdod. «Men da de steg op av vannet, rykte Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger; for han drog sin vei med glede. Men Filip blev funnet i Asdod, …» Apg. 8:39-40. Asdod ligger ved Middelhavskysten midt mellom Tel Aviv og Gasa-stripen. I dag er det Israels 6. største by. Så vi vet hvor Filip ble funnet. Hvor var det Filip traff den etiopiske hoffmannen? Filip var i Samaria og der forkynte han Guds ord og det ble vekkelse. Vi vet ikke hvilken by det var. Men en Herrens engel talte til Filip og sa: «Stå op og gå mot syd, på den vei som går ned fra Jerusalem til Gasa!» Apg. 8:26. Så Filip gikk fra Samaria til denne veien. Samaria er et fjellområde nord for Jerusalem og veien fra Jerusalem til Samaria var en øde vei. Vi kan anta at Filip ble flyttet minst 20 km i Ånden. Alt for at Guds vilje skulle skje.
Ingenting er bedre for oss enn å være i Guds vilje. Det er vår rette plass – selv om vi til tider kan ha både lengsel og lyst til å gjøre noe helt annet for Gud!
Tålmodighet er stille
Når ingen hjelp den ser,
Og tenker Herrens milde
Og gode vilje skjer.
Den sier: La kun gå!
Hvem kan ham veien sperre,
Han er dog husets herre,
Hans vilje gjelde må.
Paul Gerhardt 1661