«…mitt vitne på at jeg stadig nevner dere i mine bønner.» Rom. 1:9
Det er Gud Paulus løfter frem som sitt vitne. Er nå dette bare en frase Paulus bruker, som klør godt i ørene til menigheten og på den måten skal gi ham innpass? Vi lytter jo gjerne bedre i det vi hører noe vi liker. Onde tunger vil kanskje hevde det. Men Paulus tar Gud til vitne fordi det bare er Gud som vet hva Paulus ber om. Det er omtanken og byrden for menigheten Paulus her gir til kjenne. Paulus har jo hørt om troen deres og vet nok hva menigheten går igjennom av prøvelser. Dermed kjenner han også nøden for sine nådesøsken selv om han ikke kjenner dem personlig. Paulus er ett med alle troens folk i Jesus Kristus. Det er nok dette som gjør at han stadig nevner dem i sine bønner. Deretter skriver han det lengste av alle bibelens brev. (Med sine 7000 ord er Paulus sitt brev til menigheten i Rom det lengste av alle kjente brev fra oldtiden.)
Paulus taler flere ganger om bønn. Det er i Romerbrevet 8 han sier: «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord.» (26). Det er ikke alltid lett å vite hva vi skal be om, for vi vet ikke hva som er Guds vilje i alle situasjoner. Slik sett kan vi nok godt forstå hva Paulus mener i romerene 8. Men da kommer Ånden oss til hjelp med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Vi kan sukke til Gud i bønn!
Hvordan kan vi forstå og ikke minst leve i det som Paulus sier om bønn? I en gitt situasjon kjenner vi kanskje på sterk nød. Men vi vet ikke hvordan vi skal be for å be etter Guds vilje. Men i bønn til Gud kommer Åndens sukk oss til hjelp – og vi har ikke ord for det som Ånden gir oss å kjenne på. Hvem andre enn Gud vet hva den bedende bærer på av nød for andre? Hvem andre enn Gud kan vitne om at Paulus bærer menigheten frem i bønn? Der mennesker kjenner på nød, bedrøvelse, sorg, men også glede, fred og salighet, der bæres bønnen frem, ikke alltid med ord, men av og til med sukk fra hjertet. Og det er Den Hellige Ånd sitt verk. Så er det kun Gud som vet hva sukkene bærer med seg.
Dagens lille setning viser oss litt av Paulus sitt store hjertelag. Hans kjærlighet og omtanke for alle som hører Kristus til. Det var jo ikke Paulus om grunnla menigheten i Rom. Den oppstod ikke ved hans tjeneste og virke. Heller ikke ved Barnabas, Apollos eller noen av de andre vi kjenner fra det nye testamentet. Vi vet ikke hvordan og av hvem menigheten i Rom ble grunnlagt. Det vi vet er at det var borgere fra Rom i Jerusalem da Den Hellige Ånd ble utgytt. Da er det ikke lange tankespranget som skal til for å anta at noen av de 3000 som ble frelst på 1. pinsedag, var tilreisende fra Rom. Disse kan, fylt av Ånden og vissheten om at Jesus Kristus er Messias, ha tatt med seg evangeliet. Der må det igjen ha blitt en vekkelse som senere skapte store bølger. For i år 49 (19 år etter åndsutgydelsen) kastet keiser Klaudius ut alle jøder fra byen. Det var så mye oppstyr fordi de forkynte en Herre under navnet «Chrestus».
På den tiden ble det fra utenforstående ikke skjeldnet mellom jøder og hedningekristne. De ble sett under ett. Og det er kanskje disse hendelsene som gjør at hele verden kjenner til denne menighetens tro som Paulus nevner i vers 8. Så går det fem år, og i 54 fikk jødene og de hedningekristne vende tilbake til Rom. Av alle, var det keiser Nero som gav denne tillatelsen. Nero – var den som siden skulle starte den første store forfølgelsen av kristne og føre tusener inn i martyriet.
I år 64 brant store deler av Rom ned. Hele ti av fjorten bydeler ble slukt av flammene. Det brant i 8 dager. Dette var en katastrofe av store dimensjoner. Roms innbyggere var hardt rammet. Sjokk, sinne og frustrasjon førte til opprør. Nero var i behov av en syndebukk og det var jødene som fikk skylden. Dermed også de kristne. De ble alle sett på som en liten sekt i den store mengden. Myndighetene og folket vendte seg mot dem. Dette henledet så til hevnaksjoner, voldsorgier og horrible drap. En antar at det er i denne perioden Peter ble korsfestes og Paulus halshugget. Peter ble henrettet i år 64 og Paulus i år 67.
10 år tidligere, i år 57, uttrykker Paulus sin kjærlighet og omtanke for menigheten ved at han stadig ber for dem. Og så har han et sterkt ønske om å få komme og besøke dem. Paulus kjenner menigheten gjennom flere som hørte til i den. Akvilas og Priskilla er et ektepar som nevnes flere ganger i nytestamentet. Desse måtte flykte ut av Rom på grunn av keiser Klaudius sitt påbud. (Apg. 18:1-2). Paulus bodde hos dem i en seks måneders periode i Korint. Da forstår vi at han må ha hatt god kjennskap til menigheten og det som hendte der.
Det er vel rimelig å tro at det ligger tungt på Paulus å få dele troen og læren med denne store menigheten. Som Herrens apostel kunne han både oppbygge, veilede og formane dem på deres høyhellige tro. Ikke som en hersker over denne troen – men som en sannferdig og oppriktig Herrens tjener som elsker og gir seg selv til menigheten. Så vet vi jo at brevet er en forløper for det besøket han ser frem til med håp. Og mens han lever i håpet strider Paulus stadig for dem i bønn. Gud er hans vitne om det.
Gud, la ditt ord i nåde lykkes
og vokse både dag og natt,
men kveles og med rot opprykkes
hver vekst du ikke selv har satt!
All Satans løgn og lærdom knus!
Med Ånd og sannhet fyll ditt hus!
La ingen falsk profet forville
oss bort i nattens bitre nød!
La ingen lærdom vrang forspille
vår trøst av Jesu dyre død!
Jag bort hver ulv i saueham!
Å hyrde god, vokt dine lam!
Løs opp de tåkeslør som spinnes
av uforstand og mannevidd!
Slå ned alt hovmod som her finnes,
gjør vantro stum, som volder strid!
Driv hykleri til helved bort!
Alt sant og godt la vokse stort!
Ditt ord så dyrt for oss er vunnet
ved dine sterke vitners blod.
Det var som tapt, men er gjenfunnet,
vi har den skatt og perle god.
For denne gav de allting hen,
Gud, hjelp oss å bevare den!
La Ordet gå i arv og eie
til våre barn i tusen ledd,
og vise oss de rette veier
til liv i nåde, trøst og fred,
og lede alle inn til Gud,
så har det ført sin gjerning ut!
Magnus Brostrup Landstad 1861